Takk :)

Jeg har tre prøver i morgen og burde vel egentlig pugge, men å sette meg ned i stuen med Oreo cookies og et glass melk virker litt mer fristende. Calculus, fysikk og engelsk.

Jeg har forresten lagt ut noen bilder fra halloween partyet på innlegget under. Der ligger både bilder av gresskaret mitt og av meg i mitt Geckokostyme.

Jeg må bare si takk til dere alle for at dere støtter meg. Som dere kanksje har lest eller gjort dere kjent fra andre kilder, har jeg hatt det ganske tøft i det siste. Det har vært utrolig godt å vite at det er noen der langt, langt borte som alltid vil være glad i meg og har en åpen dør hvis jeg bestemmer meg for å dra hjem igjen. Så skal jeg prøve å lysne opp bloggen litt fremover. 

I morgen skjer det noe spennende! Det kommer non til skolen vår og skal trene meg og noen andre til å snakke med døende. Jeg skal være med i et slags prosjekt som går ut på at vi skal besøke døende som ikke har noen familie eller venner til å besøke dem. Jeg synes det er en helt fantastisk idé som jeg har tenkt til å importere til Norge. Kanskje noe for "En annerledes russetid", Nina? Jeg gleder meg ihverfall veldig :) Jeg liker det å kunne bety noe for noen andre og gjøre en forskjell for de som ikke er så heldige som meg.

Ellers er det basketball try-outs neste uke. Jeg har egentlig en garantert plass, ihvertfall på JV, ettersom jeg er utvekslingsstudent. Jeg gleder meg. Jeg kan desverre ikke si det samme om Julia. Cindy tvinger henne til å begynne selvom det er helt tydelig at Julia selv, ikke har det spor lyst. Cindy presser henne og sier at hun kan fjerne "netnanny"(et program som hindrer Julia fra å gå på internett etter kl 23.00) hvis hun begynner å spille basketball. Jeg synes dette blir helt feil. 

I går tråkket Julia over og ankelen hennes er dobbelt så stor som den pleier å være. Julia klaget over at den verker, men Cindy sier at hun bare finner det på for å slippe å spille. Såvidt jeg vet kan du ikke "fake" en hevelse.. Mary(en bekjent som også jobbet på et sykeus en gang i tiden) anbefalte å dra på legevakten, men Cindy sa hun ikke hadde tid. Hva slags mor "har ikke tid" til å ta datteren sin til legevakten?

Dere får ha en strålende dag!

PS: For noen uker siden refererte jeg til et sitat som stod på kortet jeg fikk av Anne Irene: "Lykken er å se det store i det lille". Det er noe jeg virkelig har trengt denne perioden. Jeg ser på kortet hver dag. Det henger på veggen, rett ved siden av bildet av mine tre nevøer. Så prøv å gjøre det dere også!

 Det finnes noe godt i alle situasjoner og alle mennesker, vi må bare ta oss bryet med å se etter:)

"Det er bedre å tenne et lite lys, enn å forbanne mørket!"

Mr. Hermann tente mitt lys. Eller det var egentlig mer som å slå på en lyskaster. Han annonserte nyheten for noen dager siden. Han har snakket med både rektoren på skolen og Monica, og jeg kan flytte inn hos ham når som helst. Jeg fortalte det til Monica og hun sa at hun hadde visst det i en måned allerede! Følelsene blandet seg sammen. Jeg kjente at jeg ble litt sint. Jeg har hatt det utrolig vanskelig. Dette kunne ha vært over for en måned siden. Jeg var litt sint, men allikevel var det deilig å høre at hun ville la meg flytte. MEN, jeg må prøve en uke til. 

Jeg teller ned dagene. 

Tilbake i løvenes hule, og desverre er jeg ikke David...

Munnen gapte høyt og tennene prøvde febrilsk å huke tak i eplet som syntes å le av meg idet jeg prøvde å bringe det opp av baljen med vann. Denne leken er definitivt vanskeligere enn den ser ut. Jeg klarte det til slutt til tilskuernes store jubel. Halloween er gøy!

Halloweenpartyet fant sted i hagen til Becca, utvekslingsstudenten fra Mexico. Kvelden bød på kostymekonkurranse, gresskarkonkurranse og mye mer. Vi koste oss rundt bålet med både pølser og "smores". Jeg endte opp med å vinne begge prisene(!). Jeg hadde på meg Gecko-kostymet mitt og hadde kuttet ut alle landene med antall utvekslingsstudenter ved siden av i et gresskar(se bilder under). Jeg brukte 3 timer på å bli ferdig med det, og så klarte Monica å glemme det hjemme. Typisk.

Jeg er tilbake i løvehulen igjen. Og løvene er fremdeles like sultne, har ikke lært at ingen tørr å gi dem mat hvis de velger å bite av dem hendene. 

De "ryddet" kjøkkenet og stuen for meg da. Jeg setter egentlig pris på det, men desverre er vi ulike på det punktet også.. Definisjonene våre av "rent og ryddig" befinner seg på to forskjellige planeter. Men jeg setter pris på at de prøver. Desverre gjør dette at jeg får enda dårligere samvittighet for å ikke vile bo her lenger.

Jeg prøver hele tiden å se etter forandringer. Om det bare er et lite kompliment eller et godhjertet fnis. Hodepinen vil ikke forlate meg uansett hvor mange ganger jeg forbanner den. Stress. Jeg vil ikke være her mer. Klumpen i magen har utviklet pigger nå. Den er sår og hver gang noen kommer borti 

den, spretter tårene. Skyldfølelse er en av ingrediensene. Det siste jeg vil er at noen skal bli såret, men det er vanskelig. Jeg vet ikke hvor lenge jeg holder ut selv. 

I går var vi på kino. High School Musical 3! Julia og Marisa var i ekstase og formelig besvimte hver gang Zac Efron løftet litt på t-skjorten. Tori, på sin side, satt og lagde brekningslyder og interessante ansiktsuttrykk. Jeg satt på siden og prøvde å finne noen fengende sanger. Cindy likte den da.

Da vi kom hjem gikk jeg opp på rommet mitt og skiftet til pysj. Etter middag gikk jeg og la meg. Jeg følte meg ikke bra. Jeg våknet noen timer senere av a

t jentene kranglet igjen. Jeg pakket hodet inn i puten og klemte bamsen tett inntil kroppen, prøvde å stenge alt annet ute enn den gode, norske nattasangen jeg sang inne i hodet mitt som truet med å eksplodere.

Jeg savner dere der hjemme masse! Håper dere får en bra dag! :)

Under: Verena med sitt gresskar

Mexico(Becca)

Tyskland

(Victoria, Adrian, Toni, Verena & Lisa Mari)

Norge(meg)

Korea(Don)

Victoria

Alle som var utkledd

Toni, Victoria & Becca

Klumper og knuter

Magen knyter seg idet Julia´s navn blir ropt over høytaleren. Boblen jeg har levd i den siste uken ble brutalt stukket hull på. Jeg kjente den deilige, avslappede følelsen sige ut, og hodepinen og stresset trenge seg inn. Presset ble for stort, tårene fikk ikke plass og banet seg vei nedover kinnene mine.

Avgjørelsen ble tatt natt til fredag: Skjer det ikke en forandring i familien snart, eller at jeg får ny vertsfamilie, drar jeg hjem. Jeg lå i den store og gode sengen på "the ocean room" hos Monica og fikk ikke sove. Jeg takler dette ikke mer. 

Avgjørelsen var vanskelig å ta. Vennene mine her er helt fantastiske og jeg har overhodet ikke lyst til å dra. Jeg er ikke en person som gir opp, men jeg har forsøkt å få dette til å fungere i snart 3 mnd nå. Jeg kom ikke hit for å reparere en familie.

St. Pius vant sin første amerikanske fotballkamp i går!! Tribunen brant, ingen klarte å sitte på setene -  måtte stå, hoppe og skrike litt for "gutta sine". Det var fantastisk. Stillingen endte 51-21! Kampsangen runget da klokken var ferdig med de siste uhyre spennende sekundene og stolte spillere hoødt pokalen høyt. Grandview dro hjem med halen mellom bena. De har desverre ikke vunnet på flere år. Vi trengte denne seieren. 

Til Heidi:

- høsten begynner for alvor å tre inn i tilværelsen og ringer med seg, om ikke kuldegrader så kalde grader og etterlater bare legger med gåsehud.

Apropos kulde. Da jeg trådte ut av bilen til Josh utenfor det store, grågule huset som jeg egentlig burde kalle "hjemme", gikk det et gufs igjennom meg. Hånden hadde ikke lyst til å åpne bildøren og føttene strittet litt imot da de ble tvunget ned på bakken. Da jeg omsider fikk den store, turkise kofferten min ut av baggasjerommet hans og sett den trygge bilen forsvinne mellom trærne, labbet jeg bort til huset og åpnet døren. "Helloo!" småropte jeg med en vennlig stemme. Ikke noe svar. jeg prøvde igjen. "Hello, I´m home!". Fortsatt ikke noe svar. 

Jeg satte fra meg kofferten og tittet inn på kjøkkenet. "We have bought you something" var det første som forsvant fra leppene til Cindy. Jeg takket litt overrumplet og spurte om de hadde hatt det fint i Florida. Jeg fikk et svar som tydet på at de hadde hatt det helt "okey". De hadde bare ligget på stranden hele tiden, MEN de hadde kjøpt noe til meg. 

Jeg hadde mest lyst til å rope ut at jeg ikke bryr meg om det. Denne uken var det meningen at vi alle sammen skulle tenke. Cindy skulle snakke med jentene om det var sånn de egentlig ville ha det, altså å ha en utvekslingsstudent og hvordan de behandler hverandre. Monica ringte Cindy i går og hørte om de hadde fått snakket sammen, men fikk bare til svar at "Det hadde de gjort før de reiste på ferie". Da jeg hørte det, kjente jeg at isklumpen i magen frøs på enda et lag. Jeg syns at det største problemet er at de ikke ser at det er et problem. 

Jeg snakket lenge med Monica om det. Hun har heldigvis samme oppfatning som meg, men hun har ikke hatt lov til å si det. Det føltes godt for meg å få høre at hun var like oppgitt og frustrert over Cindy somdet jeg er. Jeg har mange ganger lurt på om jeg overdriver, gjør ting verre enn de egentlig er så det var deilig å høre at hun tenkte det samme.

Jeg er blitt veldig glad i Monica.

Hemmelighet

Dagene flyr forbi i samme fart som en tornado. Uten trådløst internett er vanskelig å få oppdatert bloggen.

Vertsfamilien min er i Florida, en setning jeg sa med litt for mye glede i stemmen da jeg snakket med Mr. Hermann.

Mine til nå 4 dager hos Monica har vært fantastiske! Vi har plukket gresskar og en eller annen annen vekst som tydeligvis kan tørkes og brukes som et fuglehus. Vi har vært i Baptistkirken på både gudstjeneste og seminar, for ikke å nevne at vi har kjørt rundt i den herlige cabrioleten hennes med musikken på full guffe og vind i håret. 

"The Young´s" ler sammen og jeg kan sitte og prate med Monica i timesvis. Jeg elsker den familien! For å være helt ærlig har jeg mest lyst til å bare bli der for alltid, men det er en hemmelighet mellom Mr. Hermann og meg.

Meg og Toni(utvekslingsstudent fra Tyskland)

Meg og Monica

Toni

Meg og Toni