Klumper og knuter

Magen knyter seg idet Julia´s navn blir ropt over høytaleren. Boblen jeg har levd i den siste uken ble brutalt stukket hull på. Jeg kjente den deilige, avslappede følelsen sige ut, og hodepinen og stresset trenge seg inn. Presset ble for stort, tårene fikk ikke plass og banet seg vei nedover kinnene mine.

Avgjørelsen ble tatt natt til fredag: Skjer det ikke en forandring i familien snart, eller at jeg får ny vertsfamilie, drar jeg hjem. Jeg lå i den store og gode sengen på "the ocean room" hos Monica og fikk ikke sove. Jeg takler dette ikke mer. 

Avgjørelsen var vanskelig å ta. Vennene mine her er helt fantastiske og jeg har overhodet ikke lyst til å dra. Jeg er ikke en person som gir opp, men jeg har forsøkt å få dette til å fungere i snart 3 mnd nå. Jeg kom ikke hit for å reparere en familie.

St. Pius vant sin første amerikanske fotballkamp i går!! Tribunen brant, ingen klarte å sitte på setene -  måtte stå, hoppe og skrike litt for "gutta sine". Det var fantastisk. Stillingen endte 51-21! Kampsangen runget da klokken var ferdig med de siste uhyre spennende sekundene og stolte spillere hoødt pokalen høyt. Grandview dro hjem med halen mellom bena. De har desverre ikke vunnet på flere år. Vi trengte denne seieren. 

Til Heidi:

- høsten begynner for alvor å tre inn i tilværelsen og ringer med seg, om ikke kuldegrader så kalde grader og etterlater bare legger med gåsehud.

Apropos kulde. Da jeg trådte ut av bilen til Josh utenfor det store, grågule huset som jeg egentlig burde kalle "hjemme", gikk det et gufs igjennom meg. Hånden hadde ikke lyst til å åpne bildøren og føttene strittet litt imot da de ble tvunget ned på bakken. Da jeg omsider fikk den store, turkise kofferten min ut av baggasjerommet hans og sett den trygge bilen forsvinne mellom trærne, labbet jeg bort til huset og åpnet døren. "Helloo!" småropte jeg med en vennlig stemme. Ikke noe svar. jeg prøvde igjen. "Hello, I´m home!". Fortsatt ikke noe svar. 

Jeg satte fra meg kofferten og tittet inn på kjøkkenet. "We have bought you something" var det første som forsvant fra leppene til Cindy. Jeg takket litt overrumplet og spurte om de hadde hatt det fint i Florida. Jeg fikk et svar som tydet på at de hadde hatt det helt "okey". De hadde bare ligget på stranden hele tiden, MEN de hadde kjøpt noe til meg. 

Jeg hadde mest lyst til å rope ut at jeg ikke bryr meg om det. Denne uken var det meningen at vi alle sammen skulle tenke. Cindy skulle snakke med jentene om det var sånn de egentlig ville ha det, altså å ha en utvekslingsstudent og hvordan de behandler hverandre. Monica ringte Cindy i går og hørte om de hadde fått snakket sammen, men fikk bare til svar at "Det hadde de gjort før de reiste på ferie". Da jeg hørte det, kjente jeg at isklumpen i magen frøs på enda et lag. Jeg syns at det største problemet er at de ikke ser at det er et problem. 

Jeg snakket lenge med Monica om det. Hun har heldigvis samme oppfatning som meg, men hun har ikke hatt lov til å si det. Det føltes godt for meg å få høre at hun var like oppgitt og frustrert over Cindy somdet jeg er. Jeg har mange ganger lurt på om jeg overdriver, gjør ting verre enn de egentlig er så det var deilig å høre at hun tenkte det samme.

Jeg er blitt veldig glad i Monica.