Men størst av alt er kjærligheten

Ein av amors pilar smeller i andletet ditt. Den treffer deg i auget og du sleng ut eit par gloser før du imellom tårane som momentant begynner å renne, augnar HAN, med store bokstaver. Idealmennesket! Du blunkar bort tårane og klyp deg sjølv i armen berre for å vere sikker på at denne guten er verkeleg. Dei neste dagane blir alle intelligente tankar forvist ut av hovudet ditt og alt du klarar å fokusera på er dei djupe, varme auga som hadde titta tilbake på deg den dagen. Det kriblar som om fire og tjue tusen maur har bestemt seg for å byggje tue inni magen din. Du er forelska.

I løpet av livet blir vi alle offer for den kjende virussjukdommen, forelsking. Det er dessverre ingen måte å bli immun mot viruset og mange får det fleire gonger. Symptoma er hjartebank, mangel på fornuftig tankevirke, konsentrasjonsproblem og ein sinnsstemning som minnar om lykkerus, men disse kan variere frå person til person. Viruset er ikkje dødelig, men det kan føre til at ein annan person får all makt over deg og blir det einaste som gjer livet ditt meining.

Det er herlig å vera forelska. Tanken på smilet hans, auga hans, latteren hans, henda hans! Lista kunne fort ha blitt lang. I dine auge er han perfekt! I begynninga er det verst. Kvardagen blir forandra - alle fornuftige tankar ser ut til å forlate hovudet i en fart omvendt proporsjonal med avstanden til den utkåra. Om han skulle finne på å snakka til deg, gløymer du alle dei velformulerte setningane du hadde øvd på i spegelen, og responsen blir ofte eit mindre intelligent smil eller eit fnis. Han veit ikkje at han sendar deg på en berg-og-dalbane av følelsar ved å med sine perfekte lepper forme eit lite einstavingsord så enkelt som ”hei”.

”Eg vil gi han min kjærleik” song Maria under oppsetjinga av ”Jesus Christ Superstar” som gjekk på Det norske teater for ei lita stund sia. Kjærleiken er som ein gåve du kan gjeve til kven du vil. Som oftast med eit håp om å få noko tilbake, men som mange av oss veit, og har fått erfare, er kjærleiken ein risikosport. Nokon gonger blir ikkje kjærleiken gjengjeldt og ein sitter igjen med eit knust hjarte på utsida av kroppen og eit febrilsk ynskje om at han skal endre meining, kome tilbake og lime hjartet ditt samen igjen. Baksida på medaljen kjem brått til syne, men som eit gamalt ordspråk seier – ”den som inkje vågar, inkje vinn”. Ein kan ikkje stole på dommen til prestekragane om han elskar deg eller ikkje. Ein må tørre å risikere å bli såret for å ha moglegheita til å bli elska. Nokon gonger endar forelsking i ein mann på eit kne og ein vakker diamantring – andre gongar i ein pakke papirlommetørklede og ein treliters dunk med is.

I ein song skriven av The Beatles seier dei ”All you need is love”, eller på norsk; alt du treng er kjærleik. Sjølv om kjærleiken er ein risikosport, er den verdt å ta sjansen på. Du bestemmer sjølv når du vil hoppe utfor stupet, slå ut fallskjermen og få ein herleg oppleving!

*************************************************

Valentines day er en dag med en nydelig historie, men som for mange kanskje har blitt enda et stressmoment i en allerede stressende hverdag. Igjen må man prestere. Kjøpe en fin gave, skrive et vakkert og personlig kort, kanskje dra på date. Uansett. Det forventes at man akkurat på denne dagen gjør noe spesielt for sin kjære. Jeg er av den oppfatning at "noe spesielt" ikke trenger å bety "noe dyrt". Jeg kjenner nesten at dagen med den vakre historien blir ødelagt av alle tingene du bare MÅ ha, men selvfølgelig, hvem kan vel klare seg uten en toalettrull med kjærlighetsdikt på?

Teksten over er et utdrag fra en oppgave jeg skrev på videregående, men jeg syns den passet bra inn her.

Jeg syns det er flott at vi har satt av en hel dag for å "hedre" kjærligheten. Allikevel kan denne dagen bli tung for jenta som akkurat har måttet gi kleenex og is en større del av budsjettet etter å ha blitt dumpet, han som gråter i dusjen av dårlig samvittighet etter å ha dumpet, den som har forgjeves forsøkt å finne en partner eller for den som lever i et dårlig parforhold. Jeg skulle ønske at denne dagen kunne brukes til å markere flere slags kjærlighet og ikke bare den som er mellom to kjærester :)

Min mor videresendte meg en mail hun hadde fått og der var det noen enkle tips til hva en kunne gjøre for å markere denne dagen:

Valentines Day - mer enn en kjærestedag Det kjennes godt å glede noen som ikke forventer det, og 14. februar har du en utmerket anledning! Det trenger ikke være en kjæreste, det kan like gjerne være en venn, en god nabo, slektning eller kollega. Tips til hvordan du kan gi noen en gledelig overraskelse: 1. Send et oppriktig kort til noen som har inspirert deg, og fortell hvor mye han/hun har betydd for deg. 2. Send kort, blomster, sjokolade eller lignende til noen som ikke har kjæreste, og la avsender være anonym. 3. Lag en hyggelig kurv med godterier, bakevarer eller annet til noen du vet har gått gjennom en vanskelig periode.

Oppfordring: Gjør noe hyggelig for noen andre neste uke! Små ting gleder stort!

Doo Doo Doo Do Do Doo - CHARGE!

Min første baseball-kamp var fantastisk. Busch stadion ulmet av spente tilskuere og hver gang den kjente melodien runget i høytalerne  ble det skreket "CHARGE!". The St.Louis Cardinals mot The New York Mets. Vi heiet på the Cardinals, selvfølgelig. Pujols var den klare favoritten sammen med Ankiel. Begge disse scoret homeruns noe som ikke gjorde publikum mindre oppspilt! Jeg satt på kanten av stolen, tappet med føttene, og fulgte nøye med. Spørsmålene rant ut av munnen min om alle reglene, og om hvordan man visste om det var en "ball" eller "strike". Jeg elsker baseball!!

Etter Cardinals kampen, spilte St.Pius mot Hillsboro(en annen skole ikke så langt ifra her jeg bor). Jeg må si at denne kampen ikke var fullt så spennende og vi endte opp med å dra litt tidlig. Og når jeg sier vi, mener jeg Erika, Luke, Josh og jeg. Vi gikk bort til Starbucks hvor Erika kjøpte et glass te og jeg en Caramel Macchiato Frappochino. Sistnevnte står ikke på menyen, men de lagde det til meg allikevel:) Deilig å ha litt flaks for en gangs skyld.

Vi vandret videre nedover St.Louis' gater mot the Arch, Jeg ville stikke hodet inn i den gamle katedralen for å se om dette var noe jeg ville vise mamma, pappa og mormor, når de kommer over. Uheldigvis var det et meget privat bryllup som pågikk der og jeg lukket døren raskt etter et blikk fra presten. Vi beveget oss videre mot elven(Mississippi) og tok en tur med hest og kjerre før vi satte nesene hjemover. Jeg har hatt en knall dag!

PS: Jeg plukket en bukett med markblomster til Cassie og Mike her forrige dagen. De ble kjempeglad!

Dagens oppfordring: Gjør en liten ting for foreldrene dine! En hyggelig telefon eller et koselig kort. Det er så gøy å se hvor overrasket og glade de blir! :)

PSPS: Bilder kommer senere.

Trist Tirsdag

Det var en trist dag på tirsdag. Jeg besøkte Nancy som vanlig. Denne gangen hadde jeg 2 cd'r med "Messiah" gjemt i lommen. Jeg var veldig oppspilt og gledet meg til å se gleden i øynene hennes.

Jeg kom frem til gamlehjemmet da klokken var 3 og tuslet gjennom korridorene til jeg så rom 316. Nancy lå i sengen sin med lukkede øyne. Hun sov veldig tungt. Jeg ventet en liten stund før jeg med rolig stemme vekket henne opp. Jeg visste at hun var våken fordi hun begynte å skjelve. Munnen hennes gikk opp og ned i den faste rytmen jeg har blitt vant til, og hendene fulgte den samme melodien. Jeg ventet litt for at øynene hennes skulle åpne seg. Det skjedde ikke. 

Vi begynte å prate. Jeg fortalte henne om cd'ne og satte på den første disken av Messiah. Vi hørte på musikken og hun så ut til å nyte den. Jeg klarte ikke helt å konsentrere meg. Jeg kjente at det var noe i magen min som skrek at noe var galt. Jeg spurte Nancy om hun følte seg bra og hun svarte ja. Hendene hennes skalv idet hun førte dem opp til ansiktet og holdt seg for øynene. Jeg spurte henne igjen, "Nancy føler du deg bra? Har du vondt i øynene dine?". Nancy ble stille før hun mumlet et lite "yes". Jeg unnskyldte meg og gikk ut til disken der en sykepleier satt. Jeg spurte henne om det var noe vi kunne gjøre. Sykepleieren ble med meg til rommet til Nancy spurte henne hva som gjorde vondt. Jeg måtte dra siden Mike ikke følte seg bra. Sykepleieren forsikret meg om at hun skulle ringe legen til Nancy så jeg slo meg til ro med det. 

I bilen på vei hjem, merket Mike at noe var galt. Jeg var ikke klar over at jeg var så bekymret. Det er ikke det at jeg tror hun kommer til å falle om og dø, men at tiden nærmer seg, er et faktum. Mr Werkmeister muntret meg opp. Han minnet meg på at jeg gjorde en god ting og at tiden før hun døde i alle fall ville bli bedre nå som jeg besøker henne.

Oppfordring: Gjør en god gjerning i dag og fortell menneskene rundt deg at du er glad i dem og setter pris på dem. Du vet aldri hvor lenge du har dem. 

Endelig snø!

Temperaturene har hoppet opp og ned, og i skrivende stund daler små snøfnugg utenfor vinduet. Sakte men sikkert danner de et mykt, hvitt teppe over den harde svarte asfalten. Jeg smiler av kontrasten. Følelsen som danser rundt i kroppen min er roligere enn den som herjet rundt i dag morges. Jeg er i "skomakergata-stemning" og nynner den kjente melodien i hodet, mens danner et bilde av Henki Kolstad som går ut på trappen og sjekker hvor kaldt det er. Jeg elsker snø.

Jeg tok klasseringen min inn til gullsmeden for å få steinen satt litt bedre på plass - jeg var redd for at den skulle falle ut. Da steinen var satt på plass, trodde jeg at problemet var ute av verden. Jeg satt i bilen til Dylan da telefonen ringte. På displayet stod navnet skrevet med bokstaver som syntes å være større en vanlig; Cindy Surdyke.

Jeg kjente at magen min begynte å oppføre seg merkverdig da jeg trykket på den grønne telefonen. Cindy lurte på hvorfor jeg hadde dratt til gullsmeden. Jeg forklarte at steinen var løs, og hun godtok forklaringen. Jeg stilte en høflig spørsmål om hvordan operasjonen hennes hadde gått og hun svarte at den hadde gått veldig bra. Jeg hadde bare lyst til å legge på så fort som mulig. I dag morges, imens cd til Queen runget fra høytalerene og jeg danset rundt på gulvet, kjente jeg at telefonen vibrerte i lommen. Tekstmeldingen var fra Cindy som tilbød seg å kjøpe ringen fra meg. Jeg sa at hvis hun ville ha ringen tilbake, kunne hun få den uten å betale meg noen ting, men at jeg ikke hadde hatt noen intensjoner om å selge den. I neste melding skrev hun at damen hos gullsmeden hadde sagt at jeg prøvde å selge den til henne, og jeg måtte på nytt forklare at steinen var løs og jeg ikke hadde lyst til å miste den. Cindy endret mening igjen og siste meldingen jeg fikk, sa hun at jeg kunne beholde ringen fordi den hadde vært en gave som hun hadde gitt som en mor til sin datter og det var det hun hadde sett på meg som. 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå. Følelsen i kroppen var ikke lett å temme. Mike skjønte at noe var galt så jeg fortalte han hva som hadde skjedd. Han ble sint, noe som forferdelig som det er, gjorde meg litt glad. Jeg følte meg virkelig ikke bra, og jeg kjente at jeg krympet meg hver gang jeg så Julia i gangen. Følelsen jeg trodde jeg hadde lagt fra meg en måned siden i Weaver Road, snek seg innpå meg. Jeg trodde jeg var ferdig med alt dette.

Men! Jeg tror jeg lovet noen å lysne opp bloggen litt. Bønnen fra i går, var til religionstimen. Mrs. Werkmeister var ikke sikker på om hun kunne ta med hele ettersom den er ganske lang. Jeg ble glad da jeg snakket med henne i dag og hun sa at hun antagelig ville ta den med i full lengde.

En annen positiv ting: Jeg besøkte Nancy i går og hun var friskere! Vi lo sammen, den "21-år-gamle" damen er ganske morsom.  Hun så ut til å sette pris på at jeg hadde vært der, og det gledet meg!

Jeg prøver også å få samlet sammen en liten gruppe fra Concert Choir som kan dra bort til "Festus Manor" og synge litt. Nancy fortalte at hun elsker musikk så jeg fant ut at det er det miste jeg kunne gjøre! :)

Dagens oppfordring: Invitér en spesiell person eller flere på en hyggelig, hjemmelaget middag!

Håper dere får en strålende helg!!

Et lite lys i mørket..

Å bli sammenlignet med en psykopat, var faktisk noe jeg hadde utelatt på EF´s liste over hva man hadde lyst til å oppleve i løpet av året. Dødsfall i familien hjemme hadde jeg også glemt. 

Det ble en lang natt på meg etter at knappen med den røde telefonen var trykket på og mamma´s stemme døde hen. 

Den lille gresshoppen synger ikke mer og det kommer aldri mer til å bli det samme å spise fårikål eller lapskaus. 

Øynene mine var røde og hovne da koffertene ble tatt ut av skapet. Sjekkelisten var i hvertfall enkel å skrive: 

1. ALT

Vertsfamilien min var som sunket  jorden. Jeg visste at Marisa og Tori var på skolen, men Julia skulle ha vært hjemme. Uansett. Da de kom hjem, snakket de omtrent ikke med meg. Og det var bare såvidt jeg fikk en klem da jeg skulle dra. Jodie satt der i sofaen med magen liggende i fanget og så på meg. Han sa heller ikke et ord, bare satt der og stirret. Det var veldig lite komfortabelt. I og med at ingen pratet til meg, tok jeg mamma´s råd og skrev et lite brev. Jeg skrev takk for alt de har gjort for meg og at jeg var lei meg for at ting har blit som de har blitt. Jeg la ved en Julecd av Nesodden & frogn Kammerkor.

Å være hos Monica er herlig. Jeg gleder meg bare å komme til Mr Hermann. Vet dere hva eller? Dagen min har vært ganske melankolsk, men noe som virkelig lyste den opp var en hendelse som skjedde i gangen mellom perios 8 og 1. Paula(knallkoselig sekretær som jeg prater masse med) spurte hvordan jeg hadde det og jeg brast ut i gråt. Mrs. Werkmeister kom bort og sammen hadde vi en liten seanse full av tårer og rennende neser. Vi kom i snakk om Mr. Hermann og om hvor bra jeg komer til å få det der, og det viser seg at han og Cassie skal kaffe seg et ekte tre for første gang og vet dere grunnen? Fordi jeg hadde sagt at jeg likte ekte trær bedre enn falske. Jeg ble så glad! 

Dere syns kanskje at dette er en rar ting å bli glad for, men i en tid hvor alt ser ut til å rase sammen og jeg fremstilles som den værste personen i verden, er det koselig å høre at noen setter pris på deg og virkelig gleder seg til at du skal komme!

Det var mitt lille lyspunkt.

Tross mange tårer, har jeg smilt 4 ganger og ledd ordentlig 2!

Det er bedre å telle smil enn tårer!

Tankevekker og oppfordring i ett :Hvor mange ganger har du smilt i dag? Hva er det som har gjort din dag spesiell? Tenk på dette hver dag og du vil overraske deg selv over hvor god verden er! :)

Marshmallows & Ticket to Ride

Kjeks+Marshmallow(grillet)+Sjokolade= S´more 

Marshmallowene stod og godgjorde seg i den brennende peisen. Jeg tok meg selv i å smile et ekte smil for første gang siden jeg flyttet inn i dette huset. Smor´ene smakte herlig. Ikke det minste brent. Jentene, de av dem aom ikke synes jeg var helt teit og valgte pc´n istedet, satt sammen med meg og snakket(!) til meg. I hvertfall litt. Jeg fikk også Marisa til å spille Ticket to Ride. Det fikk meg til å tenke på alle spillekveldene vi har hatt hjemme i Norge. Jeg gleder meg til å komme hjem til det igjen - får gjøre det litt oftere.

Jeg tok en avgjørelse i går. Jeg skal fortelle Cindy med bestemt stemme at jeg ikke vil bo her mer. Men det er ikke det enkleste. Jeg snakket med Mr. Hermann og tilbudet om et rom i huset hans står fortsatt ved lag. Monica, som jeg hadde tenkt å ringe for litt støtte og rådgivning, skal selvfølgelig reise bort på ferie. Typisk.

Så hva gjør jeg nå? Jeg har jo ikke akkurat lyst til å si at jeg skal flytte for å så måtte bo der godt over en uke til fordi kontakten min har lyst på litt brunfarge på bena? 

Ellers så har jeg ikke tuberkolose! Og det er jo en bra ting:p Sykepleieren kom til skolen i dag for å sjekke meg. Området rundt stedet der sprøyten var satt var litt rødt og ømt, men den veldig turkiskledde damen sa at det gikk bra. Jeg tenkte at kanskje sprøyten er grunnen til at jeg har følt meg dårlig?

I morgen skal det også skje noe morsomt som aldri ville ha skjedd i Norge. Vi skal ha en prøve! Haha. For ikke å virke alt for nerdete skal jeg forklare litt nærmere. Det helt spesielle med denne prøven, er at vi ikke trenger å gjøre den alene! Vi får faktisk lov til å snakke sammen i grupper og allikevel teller den like mye som en av de individuelle. Er det ikke herlig?

Apropos prøver, jeg hadde kjemi-prøve i dag. Det gikk ikke så bra, kan man si. Hjernen min bestemte seg for å skru seg av etter 5 time, og ble plutselig allergisk for alt som het tall og kjemiske formler. Jeg var den siste til å levere den inn og hele tiden følte jeg at jeg måtte skyndte meg. Jaja, heldigvis har jeg "råd til" å få en dårlig karakter der. 

Til Anna: 

Frokost: kalkun Sandwich

Lunsj: ------||--------

Middag: kylling og noe potetgreier

Dessert: Smores

Jeg er veldig spent på hvordan det gikk på nominasjonsmøtet? Har jeg en mor på 2. eller 5. plass? Begge deler er uansett bra. Skolen har bedt for deg i hele dag, Mamma :p

Jeg håper alle får en god dag i morgen. Jeg setter veldig stor pris på at dere leser bloggen! Takk for alle kommentarer både her og på mail :)

Oppfordring: Gjør en tjeneste for en annen person i dag. Om det er å holde opp døren eller lage en varm kaffekopp en stressende morgen. Noe jeg virkelig kunne trengt, er et varmt bad og en håndfull tid til å la skuldrene falle tilbake i sin normale plass som de desverre ikke har sett så mye til den siste måneden. Så velg deg en person, eller gjerne fler, og få den personen til å smile!

Mystisk postkasse

Med rennende nese og hodepine bestemte jeg meg for å bli hjemme fra skolen i dag. Det skjedde ikke så mye, og jeg følte meg ikke bra. 

Jeg sov mesteparten av dagen med unntak av noen hyggelige avbrytelser fra nord. 

Dagens høydepunkt kom allikevel i form av en mail på facebook. Avsenderen var Anders Eide Røyneberg som meddelte at han hadde funnet ut at han savnet meg. Jeg ble veldig glad.

Ellers har dagen vært veldig kjedelig. Jeg var alene hjemme til klokken 6 da rabalderet begynte igjen. Jeg var ute av huset én gang for å ta meg en tur med firhjulingen til enden av veien. Der stod det en postkasse helt nedgrodd. Jeg satte med ned en liten stund mens kulden bet i kinnene mine, tenkte på postkassens historie. Hvem som kunne ha eid den, hvor gammel den var. Jeg fant aldri noe tilhørende hus så jeg antar at den må være ganske gammel. Den var av mur så det ville holdt noen år. Etter å ha sittet å fundert og filosofert en stund satte jeg meg på firhulingen og satte kursen hjem igjen der sengen ventet med sitt fineste smil. Jeg gav etter og krøp under de 2 teppene pluss dynen som var plassert der for å holde kroppstemperaturen min litt over frysepunktet. 

Til Anna:

Frokost: Kalkun sandwich

Lunsj: Melkesjokolade med nonstop, jeg er tross alt syk :p

Lykke til med nominasjonmøte i morgen, mamma! Håper alt går som det skal!

Oppfordring: Si "hei" til noen du ikke har pratet med på lenge og hør hvordan det går. Vis dem at du fortsatt er der for dem og se hvordan de lyser opp. Jeg ble utrolig glad  for mailen fra Anders. Vær en slik person i en annen persons liv i morgen :) Lykke til!

Vare: Livet. Minst holdbar til: ?

Obama! Obama! Folkemengden jublet idet den nye presidenten av USA ble erklært! Dagen i dag har vært spesiell. Stemningen på skolen var rar. Noen var sinte, mens andre strålte. Jeg var en av de som strålte:) Jeg tror virkelig Obama kan gjøre noe bra for dette landet!

Det var siste del av Hospice-training programmet i dag. Vi snakket om døden. Er du redd for å dø?

Skulle jeg være helt ærlig, må jeg si ja. Jeg er redd for det ukjente, har ikke lyst til å miste det jeg har nå, eller mer spesifikt de jeg har nå. Tanken på å en gang måtte forlate alt jeg er glad i og som betyr noe for meg er skremmende. Hva går man til? Himmelen? 

I går kom det noen fra "First Baptist Church" på døren - spurte etter "Margret". Jeg labbet ned trappen og satte meg på et av de teppebelagte trinnene. Det stod tre mennesker foran meg. to damer og en mann. De spurte meg hva jeg trodde skulle til for å komme til himmelen. Jeg smilte inni meg, "jeg håper det er en himmel", før jeg svarte at så lenge man tror på Jesus og ber om tilgivelse for syndene sine.

Jeg har lyst til å komme til himmelen. Et sted der alt er bare bra, ingen krangler. Du kan spise sjokolade hver dag uten å legge på deg et gram og alle er glade, lykkelige. Jeg har lyst til å komme til et slikt sted. 

Jeg kjenner litt på frykten av at det ikke er noe mer - at hele opplegget med himmelen bare er en nydelig historie som foreldre startet å fortelle sitt kreftsyke barn for at det ikke skulle være redd. Litt det samme som Astrid Lindgrens "Brødrene løvehjerte".

Jeg vet ikke, jeg. Jeg håper virkelig det er en himmel, at Gud finnes og at alle mennesker skal forenes igjen i himmelen etter at livet vårt her er over.

Hele opplegget med Hospice har fått meg til å tenke. Personene som er der har akkurat fått vite at varen de har kjøpt, er i ferd med å gå ut på dato. Varen er livet og utløpsdatoen kan variere fra et år til noen dager. 

Det var et spørsmål i religionstimen en gang: Har du lyst til å vite dagen du skal dø? Hvorfor eller hvorfor ikke?

Pasientene på hospice vet at de skal dø. Om de ikke vet den eksakte datoen, så vet de at det er snart. Jeg har egentlig lyst til å dø plutselig, slik at jeg ikke får tid til å grue meg. Samtidig som jeg har lyst til å få tid til å si ordentlig "hadet" og fortelle alle menneskene rundt meg hvor mye de betyr for meg.

Jeg liker egentlig ikke å tenke på døden. Det er et emne jeg gjerne har unngått hvis det har vørt mulig. Nå har jeg blitt kastet litt oppi det med både dødsstraff- og abortproblematikken, og ikke minst Hospice programmet.

Døden skremmer meg. Den er liksom så endelig. Jeg håper at den ikke er slutten, men heller en begynnelse på noe nytt og forhåpentligvis noe bedre. Jeg er bare litt for glad i vennene og familien min til å ville forlate dem.

Desverre går vi alle ut på dato en gang. Noen før andre. Ingen kan med sikkerhet vite hva som er på "den andre siden". En himmel, helvete eller rett og slett ingenting?

Jeg liker sitatet "Lev som om du skal dø i morgen, drøm som om du skal leve evig.". Jeg har lyst til å leve livet med denne innstillingen, og kanskje jeg finner Gud på veien? 

Til Anna:

Frokost: 2 knekkebrød med brunost

Lunsj: BBQ kyllingwrap

Middag: Kyllingsalat

Dagen i dag har som tidligere skrevet, vært litt spesiell. Men den har vært bra. Jeg fikk 100% på kjemiprøven og fikk igjen den calculus quizen som jeg var best i klassen på. Jeg mener virkelig ikke å skryte, men jeg har jobbet så hardt for den karakteren at jeg har lyst til å føre den opp her :)

Cindy plukket meg opp etter at jeg var ferdig med Hospice-treningen og deretter dro vi hjem. Julia øvelseskjørte fra butikken og hjem mens jeg satt bakerst og kjente jeg ble mer og mer religiøs idet bilen beveget seg over veibanen i interessante rykninger. Med foldede hender og sammenknepne øyne satt jeg resten av turen hjem. Da Julia var ute av bilen, var det min tur til å for første gang prøve å kjøre en bil med automatgir.

Dette ble en interessant opplevelse. Det gikk veldig fint helt til jeg glemte at jeg ikke hadde "clutch". Jeg trykket inn "clutchen" på vanlig vis, og endte med en bråstopp hvor både Cindy og jeg rykket i setene. Jeg kjørte veldig pent tilbake:p

"Nut of the day" :p Jeg snakket lenge med Mr. Hermann i dag, som vanlig, og av alle ting, kom vi inn på emnet trær og de fine fargene som nå pryder dem. Vet dere hvorfor bladene skifter farge fra grønt til rødt, gult og brunt?

Overraskelse til første riktige svar:)

Nei, i dag har det egentlig ikke skjedd så mye. I morgen er det skole igjen, og hvis den dagen skal bli bra, bør jeg få gjort resten av leksene mine.

Jeg håper dere har det bra! Gleder meg til å høre fra dere igjen! <3

Til Nina:

Du vet väl om att du är värdefull (Ingemar Olsson)

Refr.
Du vet väl om att du är värdefull
att du är viktig här ock nu
Att du är alskad för din egen skuld
för ingen annan är som du

1. vers
Det finns så manga som vill tala om att du bör vara si ock så,
men Gud Fader accepterar dej ändå och det kan du lita på

2.vers
Du passar in i själva skapelsen, det finns en uppgift just för dig,
men du är fri att göra vad du vill med den, att säja ja eller nej

Oppfordring: Fortell menneskene som betyr noe for deg at du er glad i dem! Ordne opp i krangler og tilgi. Du vet aldri hva som kan skje!

Selvtillit og sånn :)

Den rystende meldingen ble lest over høytaleren. Noen sekunders stillhet. Det tok litt tid for nyheten å synke inn i hodene som allerede var ganske fulle etter dagens leksjoner. Fortumlede ansikter stirret på hverandre før jubelen brøt løs. Vi måtte desverre forlate skolen etter lunsj grunnet en vannledning som det hadde gått hull på. Og desverre har vi ikke skole i morgen av samme grunn. Alle jublet utenom meg.

Tankene svirret rundt som fluer over en flokk kuer, kunne ikke bestemme seg hvilket dyr de skulle sette seg på først. Lysten til å dra hjem til enhvers mattilsynsansatts mareritt var tilnærmet lik null. Jeg labbet avgårde mot kafeteriaen, tok en liten tur innom Mrs. Chibitty´s rom der jeg fikk vite at jeg hadde det beste resultatet i klassen på Calculus-quizen. 56/60. "Best i klassen". Jeg smakte på ordene, men enn hvor godt de smakte merket jeg at de ikke klarte å stilne den buldrende magen som formelig skrek etter mat. Jeg hoppet bort til Mr. Hermanns rom og fortalte han nyheten før jeg gjorde enda et nytt forsøk på å komme meg ned til kafeteriaen.

Lunsjen ble fortært i stillhet. Nicole lurte på om jeg ville være med og spise is etter skolen. Jeg ringte Cindy og spurte om jeg fikk lov. Jeg fikk tommelopp. Planen var deretter at jeg skulle være med nicole hjem, men Cindy endret mening og sa at jeg måtte møte dem på Bread Co. etter at Julia hadde tatt den skriftlige kjøreprøven. Heldigvis strøk hun på begge forsøkene så hun må tilbake igjen i morgen. (Heldigvis fordi at jeg også kanskje får muligheten til å prøve meg. Jeg må bare få lest den boka først:p)

I morges kom det noen meget interessante mennesker til skolen. Høytaleren kalte på "all seniorgirls", og ville ha oss ned i kafeteriaen der tre psykologer, inkludert skolepsykologen, ventet. Sammen skal de danne et program for jenter. Et program som skal hjelpe dem til å få bedre selvtillit og klare seg bedre, ikke komme utfor ting som rusmisbruk o.l. p.g.a. idiotiske ting som det å være populær. 

Jeg satt der ved det runde bordet og så minuttene forsvinne veldig raskt. Da første time var omme og Mrs. Decosty(rektoren) kom ned og meddelte at vi måtte avslutte, hadde vi fortsatt mange ting vi kunne ha snakket om. Den mannlige psykologen var spesielt flink. Han lot oss snakke og knyttet rask et bånd til oss. Selv om han var mann, var det ikke noe problem å snakke åpent.

Jeg oppdaget plutselig hvor bra miljøet blandt jentene er. Veldig bra faktisk. Jeg kjente at jeg ble stolt og takknemlig for å få lov til å være en del av det.

En ting vi snakket om var selvtillit. Higet etter å være populær, perfekt. Hvordan jenter ofrer liv og helse for å bli den personen de tror alle andre vil at de skal være. 

Hvem er du? Hva liker du å gjøre? hvilke egenskaper har du som person? 

Jeg ble sittende og lytte ganske intenst. Historienotatene, som jeg kunne smertelig trengt til prøven den neste timen, forble like blanke som da jeg kom. Ordene som fløt ut av munnen til psykologen minnet skremmende mye om mammas, og faktisk, da han spurte hvem vi så opp til og hadde som forbilde, svarte jeg "mamma´n min".

"The ice-breaker question" i religionstimen i dag var : "tror du at navnet ditt kan påvirke personligheten din"? Vi diskuterte lenge. Jeg tror egentlig ikke det. Jeg tror at jeg ville vært den samme personen om jeg hadde hatt navnet Desiré eller Anne. Mrs. Werkmeister tok oss deretter inn i en diskusjon av betydningen av navnene. Det var helt skremmende hvordan betydningene passet med personenes personlighet. Mrs. Werkmeister lurte på hva mitt navn betydde, og da jeg fortalte at det betydde "perle", smilte hun og sa : " Det passer perfekt!". Jeg ble veldig glad! :)

Monica ringte meg i dag. Jeg satt i bilen på vei til skolen. Cindys ansikt skrumpet sammen, og i en blanding av redsel og bebreidelse prøvde hun å lytte til ordene som ble sagt. Monicas tante Helen døde i dag. Og svigermoren hennes måtte operere hjertet. Jeg fikk dårlig samvittighet for å bringe enda flere problemer inn i tankene hennes. Vi avtalte å ringes etter skolen.

Da jeg satt ute i bile og ventet på at Cindy skulle bli ferdig med konferansen, ringte jeg henne. Vi snakket lenge. Hun tror jeg har gitt opp siden jeg nå vet at jeg har en annen familie som vil ta meg imot. Jeg prøver fortsatt. Det mener jeg virkelig. Men det er vanskelig. Monica sa at hun skulle ringe Meagan i Boston og deretter Cindy. Jeg tar det et skritt av gangen. jeg håper bare at dette løser seg til det beste.

 

Til Anna:

Frokost: Energybar

Lunsj: Tortilla

Usunne forlystelser: Is, kjeks og et eplekakestykke

Middag: Pizza

Til Heidi:

- Høsten har endelig kommet for fullt med alle sine flotte farger! Til forskjell fra Norge, har vi ikke så mye regn. Det er ikke "gufsent" på samme måte, hvis du skjønner hva jeg mener. Det er litt mer vår-følelse bare med herlige farger på trærne. 

Været i dag har vært litt varmere :) Solen skinner, men det blåser litt. Natten er kald og vi hadde våre første netter med nattefrost her for noen dager siden. Jeg misunner dere snøen jeg!! 

Oppfordring: Ta en time eller to, gjør noe for deg selv, noe du virkelig liker, og tenk på hvem du egentlig er? Hva liker du? Hva liker du ikke? Går du kledd i de klærne du går i fordi du selv liker dem eller fordi det er den stilen som er den "aksepterte"? Tenk litt over det. Deretter(huff, dette ble langt) har jeg lyst til at du skal plassere deg foran speilet, slippe ut magen og si høyt: Jeg er bra nok! 

Håper dere får en herlig dag, kveld, natt eller hva det nå enn er!

Takk :)

Jeg har tre prøver i morgen og burde vel egentlig pugge, men å sette meg ned i stuen med Oreo cookies og et glass melk virker litt mer fristende. Calculus, fysikk og engelsk.

Jeg har forresten lagt ut noen bilder fra halloween partyet på innlegget under. Der ligger både bilder av gresskaret mitt og av meg i mitt Geckokostyme.

Jeg må bare si takk til dere alle for at dere støtter meg. Som dere kanksje har lest eller gjort dere kjent fra andre kilder, har jeg hatt det ganske tøft i det siste. Det har vært utrolig godt å vite at det er noen der langt, langt borte som alltid vil være glad i meg og har en åpen dør hvis jeg bestemmer meg for å dra hjem igjen. Så skal jeg prøve å lysne opp bloggen litt fremover. 

I morgen skjer det noe spennende! Det kommer non til skolen vår og skal trene meg og noen andre til å snakke med døende. Jeg skal være med i et slags prosjekt som går ut på at vi skal besøke døende som ikke har noen familie eller venner til å besøke dem. Jeg synes det er en helt fantastisk idé som jeg har tenkt til å importere til Norge. Kanskje noe for "En annerledes russetid", Nina? Jeg gleder meg ihverfall veldig :) Jeg liker det å kunne bety noe for noen andre og gjøre en forskjell for de som ikke er så heldige som meg.

Ellers er det basketball try-outs neste uke. Jeg har egentlig en garantert plass, ihvertfall på JV, ettersom jeg er utvekslingsstudent. Jeg gleder meg. Jeg kan desverre ikke si det samme om Julia. Cindy tvinger henne til å begynne selvom det er helt tydelig at Julia selv, ikke har det spor lyst. Cindy presser henne og sier at hun kan fjerne "netnanny"(et program som hindrer Julia fra å gå på internett etter kl 23.00) hvis hun begynner å spille basketball. Jeg synes dette blir helt feil. 

I går tråkket Julia over og ankelen hennes er dobbelt så stor som den pleier å være. Julia klaget over at den verker, men Cindy sier at hun bare finner det på for å slippe å spille. Såvidt jeg vet kan du ikke "fake" en hevelse.. Mary(en bekjent som også jobbet på et sykeus en gang i tiden) anbefalte å dra på legevakten, men Cindy sa hun ikke hadde tid. Hva slags mor "har ikke tid" til å ta datteren sin til legevakten?

Dere får ha en strålende dag!

PS: For noen uker siden refererte jeg til et sitat som stod på kortet jeg fikk av Anne Irene: "Lykken er å se det store i det lille". Det er noe jeg virkelig har trengt denne perioden. Jeg ser på kortet hver dag. Det henger på veggen, rett ved siden av bildet av mine tre nevøer. Så prøv å gjøre det dere også!

 Det finnes noe godt i alle situasjoner og alle mennesker, vi må bare ta oss bryet med å se etter:)

Ikke utsett til i morgen det du kan gjøre i dag!

Jeg tastet nummeret og ventet på at personen i den andre enden skulle si "hello". På en måte ønsket jeg at hun ikke ville svare, at jeg kunne gå rundt og late som om alt var ok bare en dag til, kanskje en uke? Nei, det å utsette ting hjelper ikke. Monica´s stemme gikk igjen i hodet mitt og det tok en liten stund før jeg faktisk oppfattet at hun hadde tatt av røret. Med skjelvende stemme begynte jeg å forklare. Etter noen vise ord og mange tårer kom vi frem til at hun skulle ringe Cindy. Det er grenser for hvor mye man skal måtte holde ut. Tårene ville ingen ende ta da knappen med den lille, røde telefonen var blitt trykket på. Mitchell kom tilfedigvis forbi, kom bort til meg og la hånden min på skulderen min og spurte om jeg hadde det bra. "Ja" svarte jeg, og som en person som aldri lyver, vil jeg si at jeg sammelignet meg med hjemløse barn i Russland. I forhold til dem, har jeg det jo bra.

Men, nei. Jeg hadde det ikke bra. Jeg befinner meg på i et fremmed land og snakker et fremmed språk med fremmede mennesker. Jeg føler meg alene. Jeg er alene. Det er ingen mamma her til å bre dynen om meg om kvelden eller noen pappa til å trekke for persiennene eller gjøre ende på mindre hyggelige insekter. Jeg er alene. Jeg må ordne opp selv. 

Føttene mine hadde ikke det spor lyst til å gå inn i gymsalen. Jeg hadde ikke lyst til å gå inn og møte konsekvensene av handlingen jeg akkurat hadde utført. Allikevel gikk jeg inn og ble overlykkelig da Morgan vinket meg over og ville at jeg skulle sitte sammen med henne. En liten utsettelse.  

Jeg ble holdt på pinebenken helt til vi kom hjem. Cindy spurte opprinnelig Julia om hun kunne rydde vekk noe i barskapet nede, men ettersom hennes latskap tok kontroll over kroppen hennes, sa jeg at jeg kunne gjøre det. Cindy kom ned og sa at vi trengte å prate. " Nå kommer det" tenkte jeg uten å egentlig vite hva jeg mente med "det". 

"Monica ringte meg" startet hun og ansiktet lagde en liten grimase. Det var da jeg bestemte meg for å bare si alt sammen. Jeg vurderte situasjonen og kom frem til at hun antagelig ikke hadde god nok kondis til å løpe etter meg og drepe meg uansett. Så da satt jeg der da, og forklarte alt. Dvs. litt kortere versjon. Hodet dundrer verre enn før så jeg lengtet egentlig etter å komme meg i seng. Cindy hørte faktisk på meg! Noe jeg satte utrolig pris på. Vi kom frem til at vi skal lage en liste over plikter i huset slik at alle tar del i det som trengs å gjøres. Kranglingen er ikke like enkel å bli kvitt, men etter hva jeg har forstått, har Cindy truet med å ta fra dem telefonene hvis de ikke skjerper seg. Så vi får se. Forhåpentligvis blir tiden fremover litt lysere! :) 

Monica foreslo forresten at jeg skulle bo hos henne den uken Cindy og jentene har planlagt å ra til Florida. Cindy vil veldig gjerne ha meg med så jeg får se hva det blir til.

Til Mamma og Pappa:

- Takk for at dere står bak meg og støtter meg. Det betyr utrolig masse! 

Jeg pratet lenge med Cindy og det var bra. Dagen i dag har ikke vært spesielt bra. Tårene har ligget i øyekroken hele dagen og da Mr McCreary spurte om hvordan jeg hadde det, begynte jeg bare å gråte. Men som sagt håper jeg at det blir bedre snart.

Dagens definitive høydepunkt var en pakke som lå i postkassen i dag. Den desverre opprevne konvolutten hadde det beste innholdet man kunne ha ønsket seg. Et forkle med et herlig bile, rømmegrøt, spekeskinke, en tegning, deformert sjokolade og et utrolig koselig brev! Tårene meldte sin ankomst igjen da ordene ble lest. Jeg elsker virkelig brev! Så tusen takk Nina! Jeg er så glad for at jeg har en venn som deg. Med rømmegrøt og spekeskinke kan jeg leve optimalt igjen:p Hehe:p Tusen takk!

Til Anna:

Frokost: Cornflakes m/melk

Lunsj: Kalkunwrap

Middag: Lasagne

Dessert: Muffins med volleyballlaget og litt is

Til Heidi:

- været har vært forholdsvis bra. Ikke så mye interessant å rapportere.

Ha en fortryllende dag i morgen!

Oppfordring: Har du noe uoppgjort med noen? Hvis ja, ta mot til deg og prat med personen. Sammen kan dere kanskje løse problemet, kanskje var det bare en liten misforståelse. Ta mot til deg og ordne opp i de problemene du måtte ha med andre personer! Ikke bruk tid på å gå rundt og å være sint. Livet er fort kort til det!

Å leve eller å ikke leve?

Den bleke, løftede hånden min som for et øyeblikk siden hadde vært så full av selvtillit begynte som smått å skjelve i det hodene begynte å vende seg mot meg og 15 par øyne satte seg fast i mine. Tårene bygget seg opp i øyekroken da jeg forstod at jeg var den eneste. De måtte ha misforstått spørsmålet. De kunne ikke helt ærlig mene at det er greit at mennesker blir henrettet for sine ugjerninger. "Hvis en person dreper en annen, fortjener han å dø" var det en som sa så frimodig. Men hvis du dreper den personen.. Gjør det deg noe bedre enn ham?

Jeg var sjokkert. Der satt jeg med mennesker som jeg har blitt glad i og som jeg repekterer enormt, og så sitter de der og sier at det er greit å drepe et annet menneske.

Ironisk nok er dette de samme menneskene som går i protesttog mot abortloven grunnet at man ved å ta abort, tar et liv. 

Jeg mener alle fortjener en ny sjanse. Alle mennesker har en mulighet til  forandre seg. Jeg sier ikke at de ikke skal straffes. Men har du først drept den anklagede, er det ingen mulighet for å låse opp døren til dødsriket og slippe han ut igjen hvis det viser seg at han var uskyldig. Og ingen mennesker er bare onde, uansett hvor mange barn de har voldtatt eller drept. Jeg mener at det finnes noe godt i alle mennesker. Det er bare litt godt gjemt hos enkelte.

Jeg gikk stille ut av religionsrommet, og det var noen tunge føtter som labbet opp trappen for å se Beowulf beseire flere monstre. Jeg følte meg dårlig. En klump av usikkerhet bygget seg opp i magen min. Etter Engelsktimen gikk jeg ned til Mrs. Werkmeister(religionslæreren) igjen og da kom tårene. Jeg vet ikke hvorfor jeg gråt. Følelsen av å være den eneste som rakte hånden i været, på et spørsmål jeg tenkte svaret var en klar selvfølge, satt i meg. Jeg skalv uten å vite hvorfor. Jeg følte meg på en måte lurt. Disse menneskene ler jeg med hver dag, jeg prater med dem, jobber med dem, har det kjempegøy med dem. Allikevel er vi så forskjellige på en ting som betyr så utrolig mye.

Livet selv er det mest dyrebare du har. Den beste gaven du noen gang kunne fått av dine foreldre. Blir det tatt ifra deg kan du ikke akkurat gå i butikken og kjøpe deg et nytt. Du får bare en sjanse. Dør du kan du ikke angre deg og bytte flybilletten til himmelen til et annet tidspunkt som passer deg bedre. Dør du er det ingen vei tilbake. Det finnes ingen returbillett!

Denne saken betyr mye for meg. Jeg har blitt oppdratt til å mene at alle mennesker er like mye verdt. For meg er det en selvfølge! Uheldigvis er det heller få som er av samme mening, i hvertfall på denne siden av jordkloden. Mørkhudede mennesker, homofile, uteliggere, unge mødre. Alle blir de diskriminert og sett ned på. Gjør du noe galt skal du bli straffet. Tilgivelse er et fremmedord. "De fortjener å dø", "Tar du et liv bør du miste ditt eget". Dette var bare to av utsagnene som ble slengt på bordet i religionstimen. Jeg skjønner bare ikke logikken her. At et liv er tapt er forferdelig nok om ikke vi skal gjøre det til to.

Vertsmoren min og jentene er forresten også for dødsstraff.

Men ikke Mitchell! Han fikk meg til å føle meg bedre. Jeg følte meg ikke så alene. Men allikevel, det som virkelig hjalp mest, var klemmen jeg fikk av Mrs. Werkmeister. Hvis Mr. Hermann er som en farsfigur, er Mrs. Werkmeister som en mor. 

Problemene i verden er tydeligvis større og mer omfattende enn jeg var klar over..

Dagen i dag har vært spesiell. Dødsstraff-debatten har preget meg og jeg har ikke vært den mest snakkesalige. Jeg har hatt fysikkprøve i dag og i morgen er det Amerikansk historie som står for tur. Tenk litt på meg:)

Til Anna:

Frokost: 2 brødskiver med kalkun + 3 proteinbars

Lunsj: Potetgreier og 2 rundstykker + cookies&cream milk

Middag: BBQ turkey med en bakt potet og noe bønnegreier

Til Heidi:

- Været har vært strålende, men Mississippi flommer over så den ene veien til huset vårt er umulig å kjøre på pga flommen.

Til Nina:

- Hele skolen ba for deg i dag! :p Just so you know

Dagens oppfordring: I dag vil jeg bare at dere skal ta dere en time og gjøre noe dere har lyst til for dere selv. Kanskje det er å slippe seg ned i badekaret med rolig musikk og stearinlys eller finne go´stolen sammen med en bok. Senk skuldrene og slapp av. Skru av mobiltelefonen og nyt det å være litt utilgjengelig.

Håper dere har det bra der hjemme i nord. Dere må bare vite at det er en jente over havet som tenker masse på dere og syns at hver og en av dere er veldig verdifulle!

Historiske timer

Hodet dundret omkapp med musikken og de sure tonene fra høyre gjorde ikke situasjonen bedre. Heller ikke den tette luften og den rare lukten. Mr McCreary skrek som vanlig og pustet på oss med sin velkjente sigarettånde. Jeg følte nesten at jeg ble forurenset mens jeg satt der, og så snart timen var ferdig, småløp jeg ut av klasserommet.

Dagen i dag har vel vært som en helt vanlig mandag. Kroppen føltes uvanlig tung da jeg iherdig prøvde å kommandere bena til å trå ned på gulvet istedet for å vente 5 minutter lengre under den varme dynen. Jeg klarte omsider å overmanne dem og trasket bort til kommoden. Det var en trøtt skikkelse som tittet tilbake på meg i speilet. Kinnene var røde og øynene hadde noen herlige poser på størrelse med små elefanter under øynene. Feberen hadde heldigvis gått ned litt så jeg klarte å overbevise vertsmoren min om at jeg burde dra på skolen.

Jeg hadde en prøve i calculus i dag, og vet dere hva? Jeg leverte bare 2 blanke svar!! Jeg er ganske stolt faktisk. De to siste var ting som hun ikke rakk å fortelle meg. Den irriterende siden av saken, er at jeg forstod hva jeg burde gjort sekundet etter at jeg kom ut av døren. 

Vel hjemme ble tiden brukt på amerikansk historie. Etter å ha skrevet 5(!) sider, fant jeg ut at jeg ikke var så utrolig interessert i "the Pennsylvania colony" lenger. Men jeg kan nå alt som trengs å vite om William Penn, så har dere noen spørsmål, er det bare å ringe:p

Til Anna:

Frokost: Kalkun-wrap

Lunsj: Salat

Middag: Meatloaf m/nudler og salat

Trøstespising:p Oreo-cookies og skittles

Til Heidi:

- I dag har det vært ganske kjølig. 20 grader:p og overskyet.

Jeg har egentlig hatt en ganske dårlig dag, har følt meg dårlig og forholdene var ikke de beste for det. Det jeg ønsker mest akkurat nå er en god og varm klem. Jeg tror jeg er litt underernært på klemmer om dagen. Er det ikke sånn at man trenger 7 hver dag for å være lykkelig?

Dagens oppfordring: Blir du sint i dag, sett deg ned og tell til 10. Bruk energien din på å smile og le litt istedet! 

(Hvis det ikke hjelper å telle til 10 og sinnet kommer pga barn som sloss, kan du ringe meg, jeg kan fortelle deg om mine vertssøstre, og barna dine vil virke som små engler i forhold:))

Nyt hver dag dere har og send en tanke eller to til de stakkars ofrene på Haiti og Cuba :)

Noen har flyvende tallerkner - vi har flyvende cd´r!

Har du noen gang tenkt på hvor dum man ser ut når man ikke lukker munnen? Tanken slo meg i kjemien i dag. Majoriteten i klassen satt og gapte som en flokk gullfisker. Jeg lo litt for meg selv og sjekket en ekstra gang at leppene mine berørte hverandre.

Dagen har vært bra! Hadde ikke matte i dag og det utgjør en stor forskjell:p

Cindy hentet meg rett etter skolen og kursen ble satt hjem etter å ha hentet mine uvanlig trege vertssøstre på skolen. Jeg tok med meg Tori på en sykkeltur og fikk en liten "selvtillitsboost" da flere biler tutet på oss der vi syklet i våre slitne klær og løpeshorts.

Til Anna:

Frokost: Cornflakes m/melk

Lunsj: Buffalo-sandwich(kylling)

Mellommåltid: Cornflakes m/melk

Middag: Tacosalat

Til Heidi:

-Solen har vist sitt runde ansikt og varmet oss med sine stråler. Det skulle visst regnet kl 5:30, men det har ikke falt en eneste dråpe fra himmelen i hele dag.

Etter sykkelturen, hoppet jeg i dusjen før jeg tok turen til lekseland. Første stopp på reisen var kjemi. Stoppet i kjemi varte bare en halvtime før jeg reiste videre til religionens rike der jeg likte meg litt bedre. Siste stopp på reisen var fysikken der oppholdet ble langt og kjedelig ettersom det var umulig å få en buss derifra. Reisen ble avbrutt av en cd av "the Jonas Brothers" som kom flyvende inn på rommet mitt etterfulgt av høye skrik og dunk. Jeg stormet inn på rommet til vertssøstrene mine og fant to jenter med litt færre hårstrå på hodet siden sist. Jeg satte meg ned, prøvde å få dem til å prate sammen. Den eldste lå og gråt, mens den yngste ikke kunne skjønne hva hun hadde gjort. Etter å ha tørket en strøm av tårer og delt ut klemmer fikk jeg jentente til å prate sammen og til slutt legge seg. Forhåpentligvis våkner de opp som venner i morgen:)

For min del ligger leksene nå trygt pakket ned i sekken og pysjen er tatt på. Det aller siste stoppet på dagens reise etter litt turbulens blir drømmeland:)

Rachel Breite(venstre), Erika Vernon(høyre) og meg.

Oppfordring: Gi et ekstra kompliment, og dermed forvandle en vanlig dag til en herlig en! :)