Trist Tirsdag

Det var en trist dag på tirsdag. Jeg besøkte Nancy som vanlig. Denne gangen hadde jeg 2 cd'r med "Messiah" gjemt i lommen. Jeg var veldig oppspilt og gledet meg til å se gleden i øynene hennes.

Jeg kom frem til gamlehjemmet da klokken var 3 og tuslet gjennom korridorene til jeg så rom 316. Nancy lå i sengen sin med lukkede øyne. Hun sov veldig tungt. Jeg ventet en liten stund før jeg med rolig stemme vekket henne opp. Jeg visste at hun var våken fordi hun begynte å skjelve. Munnen hennes gikk opp og ned i den faste rytmen jeg har blitt vant til, og hendene fulgte den samme melodien. Jeg ventet litt for at øynene hennes skulle åpne seg. Det skjedde ikke. 

Vi begynte å prate. Jeg fortalte henne om cd'ne og satte på den første disken av Messiah. Vi hørte på musikken og hun så ut til å nyte den. Jeg klarte ikke helt å konsentrere meg. Jeg kjente at det var noe i magen min som skrek at noe var galt. Jeg spurte Nancy om hun følte seg bra og hun svarte ja. Hendene hennes skalv idet hun førte dem opp til ansiktet og holdt seg for øynene. Jeg spurte henne igjen, "Nancy føler du deg bra? Har du vondt i øynene dine?". Nancy ble stille før hun mumlet et lite "yes". Jeg unnskyldte meg og gikk ut til disken der en sykepleier satt. Jeg spurte henne om det var noe vi kunne gjøre. Sykepleieren ble med meg til rommet til Nancy spurte henne hva som gjorde vondt. Jeg måtte dra siden Mike ikke følte seg bra. Sykepleieren forsikret meg om at hun skulle ringe legen til Nancy så jeg slo meg til ro med det. 

I bilen på vei hjem, merket Mike at noe var galt. Jeg var ikke klar over at jeg var så bekymret. Det er ikke det at jeg tror hun kommer til å falle om og dø, men at tiden nærmer seg, er et faktum. Mr Werkmeister muntret meg opp. Han minnet meg på at jeg gjorde en god ting og at tiden før hun døde i alle fall ville bli bedre nå som jeg besøker henne.

Oppfordring: Gjør en god gjerning i dag og fortell menneskene rundt deg at du er glad i dem og setter pris på dem. Du vet aldri hvor lenge du har dem.