Nedtelling

De siste dagene før avreise har forsvunnet raskere enn det jeg vil innrømme. Kofferten står midt på gulvet på rommet mitt like tom som den var siden jeg tok den opp fra kjelleren. Jeg kjenner jeg begynner å få litt nerver. Det har ikke helt gått opp for meg at jeg skal til Hawaii. I morgen! 

Akkurat nå sitter jeg på skolen, study hall. Jeg er så sliten. Dagen har i og for seg vært veldig bra, men jeg er virkelig helt utslitt. Jeg fikk tilbake fysikkprøven i dag. Jeg hadde en score på 99%. Hun tok av et poeng fordi jeg glemte å føre på meter per sekund(unit). Frustrerende, men allikevel. Erika som alltid får A's, fikk en C så jeg skal vel bare være glad:)

Teateret startet som smått opp denne uken. På onsdag hadde vi "bonding". Vi gjorde ikke så mye med selve stykket, men vi ble litt bedre kjent med hverandre. I går pratet vi om de forskjellige rollene. Skolearbeid har blitt nedprioritert:p

Jeg kan fortsatt ikke tro at jeg skal dra i morgen. Magen min er full av alle slags mulige dyr. Sommerfugler og hakkespetter er de dominerende. Jeg gleder meg samtidig som jeg er veldig spent og nesten trist over å "miste" en uke med alle vennene mine her. 

Luke har på et blunk blitt en av mine beste venner her. Den gutten er bare herlig! Han kjørte meg hjem i går selvom det var i helt motsatt retning av den han skulle, slik at jeg slapp å vente i 45 min. Jeg har også blitt enda bedre venner med Erika i det siste. Jeg kjenner jeg blir mer og mer glad i menneskene her for hvert minutt som tikker forbi.

Det var en liten oppsummering av uken. Nå over til noe annet.

Jeg hadde et prosjekt om kjærlighet i religion. Det handlet om å velge en sang og deretter analysere den, sjekke om denne sangen virkelig snakket om ekte kjærlighet. Jeg valgte "When I'm sixty-four" av The Beatles. 

Har dere hørt den før? Hvis ikke, gå inn på youtube.com og hør på den.

Jeg synes virkelig den sangen er herlig. "Will you still love me, when I'm sixty-four". Vi har snakket om at å elske noen, er et valg man tar og ikke en følelse. 

Tenk litt på det. Å virkelig elske noen, er å se alle feilene og akseptere dem, elske personen allikevel. 

Hvordan vil du definere kjærlighet? Hvordan vil du definere det å elske noen?

Jeg reiser til Hawaii i morgen så det kommer nok ikke til å bli noen oppdateringer her på en stund. Jeg håper alle får en strålende uke! :)

Spring Break!

Luke

Solen skinner og lokker temperaturene oppover. Hva passer vel ikke bedre enn en liten ferie? 5 dager borte fra skolen. Herlig!

På onsdag ble jeg med Tori hjem. Vi kjøpte is på "Rich's" og satte kur

sen mot Mapaville hvor hun bor. Vi hadde det veldig koselig. Vi så på film, hørte på musikk og gjorde jenteting. På torsdagen, skulle faren hennes kjøre meg til Pius slik at jeg kunne dra på audition til skolens teateroppsetning. Faren til Tori kom selvfølgelig hjem for sent og jeg endte opp med å ankomme skolen 45 minutter etter at det hele hadde startet. Jeg listet meg forsiktig inn og gled diskret ned på en stol ved siden av Erika. Alle de håpefulle hadde blitt delt inn i grupper og fremførte en tekst de hadde fått tildelt. Jeg satt og beskuet akt etter akt. Den ene morsommere enn den andre. Da runde nr 2 startet, ble gruppene oppløst og satt sammen på en annen måte. Lucas, en av regissørene, kom bort til meg med et manuskript i hendene. Han rakte det til meg. Jeg ble litt forvirret, beveget hodet begge veier for å se om han virkelig siktet på meg. Han sa at det ikke kostet noe å prøve - han ville bare se hva jeg ku

nne gjøre. Jeg kjente at jeg ble veldig nervøs, men jeg tok manuset og gikk ut på gangen sammen med Danny og Luke. 

Da vi følte oss "ferdigøvde", fremførte vi vår lille akt for regissørene. Jeg skalv. Da vi var ferdige, var det bare å sette seg ned igjen. Etter enda en siste runde, dro vi hjem. Cassie plukket meg opp. 

Vi fikk tilbakemelding på mail. Som kjent, har vi dial-up. Jeg satt tålmodig i 45 minutter for å få åpnet mailen. Navnet mitt stod på listen!! :)

Jeg var i ekstase. Dette betød tilbake på skolen på torsdag for callbacks.

Jeg trippet rundt i huset hele dagen. Mike hadde dratt til et biblotek for å øve til en prøve. Cassie jobbet. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle finne på. Vaskemaskinen ble redningen. Jeg hadde ikke et eneste skittent plagg da Mike kom inn døren og sa at vi måtte sette kursen ut snart. 

Jeg begynte ikke å skjelve før jeg så skolen. Jeg vet ikke hvorfor jeg var nervøs, men man kan ikke kontrollere følelser. Mike tilbød seg å følge meg inn. Jeg lo, men takket pent nei og sa at jeg klarte å gå hundre meter alene:)

Callbacks var mye av det samme som den første auditionen. Lucas gav meg et nytt manus og forklarte at dette var en av de vanskeligste rollene, men at han bar ville se hva jeg kunne prestere. Halve stykket var på fransk! Jeg tok utfordringen og må nok takke Nina's lynkurs i franske ord for hvordan det gikk. Folk lo og sa at det hadde hørtes ut som om det var en ekte franskmann som snakket:)

Vi hadde tre runder før vi fikk spille den rollen vi ønsket. jeg hadde ingen preferanser(er det et norskt ord?) :P så jeg hjalp Cassie Haverstick med hennes. Da vi var ferdige, dro Erika, Kristen, Luke og jeg ti Festus 8 og så "Fired up". Dette var en cheerleader film. Siden forventningene var inteteksisterende, gikk jeg ut med et inntrykk av at filmen faktisk var bra. Om ikke bra, så morsom! :)

Vi tok turen til "Steak&Shake" før Luke dro hjem til seg og Erika, Kristen og jeg dro hjem til Erika. Vi satte på "Role Models", men ingen av oss kom våkne fra den.

Dagen eter våknet vi av at telefonen til Kristen ringte. Hun hadde vunnet billetter til Florida!! Heldigvis! Det veide opp for at hun var den eneste i rommet som ikke fikk en rolle i skoleteateret. Vi sjekket mailen. Erika og jeg fikk begge relativt store roller. Kristen var ikke på listen. Litt furt sa hun at hun måtte dra hjem. Da døren lukket seg bak henne, utstøtte jeg i et lite hyl! Jeg fikk en rolle! Jeg kunne ikke tro det! Jeg danset rundt og smilte! :)

Erika og jeg bestemte oss for å feire med frokost på "Bread Co". Da vi hadde spist dro vi til West City Park hvor vi møtte Luke og Ralph(hunden til Luke). Etter godt og vel en time i parken måtte Erika dra på jobb. Luke og jeg dro først hjem til ham og slapp av Ralph. Deretter dro vi til "Festus Manor" for å møte pasienten hans. 

Kathreen var ikke veldig pratsom. Luke og jeg satt på gulvet ved siden av sengen hennes og smilte, prøvde å holde samtalen igang om ting som ikke ville vekke opp vonde følelser. Etter en liten stund beveget vi oss vdere til Nancy. Hun var i et kjempegodt humør! Hun smilte og lo. Jeg satte på litt musikk og vi pratet om alt og ingenting. Chuck rullet inn med stolen sin og ville være med i samtalen. VI hadde det veldig gøy!

Da vi følte oss ferdigbesøkt, dro Luke og jeg tilbake til huset hans igjen. Han viste meg alle de meget interessante amfibiene sine og pratet om planene for livet hans! Det var veldig koselig. Moren hans kom hjem rundt femtiden og vi satte kursen mot kirken og "Fish Fry".

Katolikker har ikke lov til å spise kjøtt på fredager. Derfor arrangerer kirkene noe som heter fish fry så man ikke trenger å lage fiskemiddagen selv.

Jeg var ikke så veldig sulten, men endte opp med å dele litt fisk og "hush puppies" med Luke. 

Mike og Cassie plukket meg opp da Luke måtte jobbe. Jeg hadde en knall dag!!

Cassie med "Funnel Cake"

Lørdag morgen var det tidlig opp. Selvom St.Patricks day paraden ikke startet før 12, mente Monica at det var masse interessant å se på i downtown St. Louis. Jeg vet ikke helt hvor enig jeg var med henne, men vi dro allikevel. Paraden varte veldig lenge. Den minnet veldig om Mardi Gras med unntak at den var litt mer barnevennlig. Cassie introduserte meg til "Funnel Cake" og vi delte herligheten før paraden fyrte av startskuddet.

Resten av dagen ble tilbragt hjemme:)

Becca

Søndagen startet med den vanlige frokosten hos Mary og Wendell. Cassie og jeg ryddet og vasket huset før Tessa kom ned og vi tok oss en tur i "the convertible". Jeg elsker den bilen. Det er en herlig følelse når håret ditt blafrer i den deilige varme luften!

Tessa og jeg tok bilen for en lengre tur senere. Da vi kom hjem så vi på en forferdelig film " Rachel's getting married". Vi trodde den skulle være "chickflick", noe som viste seg i å være helt feil. Vi stoppet filmen midt inni og startet "Top Gun" istedet. 

Da alt besøk hadde forlatt åsstedet, krøp vi til køys!

Spring break har vært fantastisk! :) 

Katrine har skrevet artikkel i avisen på skolen hennes!

http://elgineagles.org/vnews/display.v/ART/2009/02/24/49a2e54a4feb9

Hagl og edderkopper på størrelse med golfballer!

Det har vært en interessant helg. Fredagen startet med "field trip" til den lokale kinoen hvor "Slumdog Millionaire" ble beskuet. Jeg klarte å skaffe meg to gratis billetter ved å prate og hjelpe damen bak disken på en ninaogmargrethiansk måte. Det var veldig gøy!Fredagen fortsatte fantastisk med strålende vær og over 20 grader. Den strålende solen sørget for at jeg gikk rundt med et smil om munnen hele dagen. Dvs, omtrent hele dagen. Jeg hadde et lite avbrekk da kvelden kome. Cassie, Mike og jeg hadde billetter til skolens dramaoppsetning av "the dinner party". Stykket var vel og bra og dette var ikke grunnen til at smilet falmet.

Det var en annen familie som hadde bestemt seg for å få en kulturell opplevelse. De var ikke åå ta feil av. Jeg kunne høre stemmene før de hadde rukket å komme inn i rommet. Jeg begynte febrilsk å studere programmet. Da lysene bel slukket pustet jeg lettet ut, men fant fort ut at jeg hadde vært litt for rask med å slappe av. Da skuespillerne var applaudert og nesten alle menneskene hadde forlatt kafeteriean kom Hun vaggende bort til meg. " Hey Margret". Jeg kjente jeg stivnet til, men prøvde å være så vennlig som overhodet mulig. Hun klemte meg og fortalte at hun fortsatt var sammen med Jodie. De hadde også skaffet seg to hunder. Den siste som vakthund fordi de hadde innbrudd for ikke så lenge siden. Hun var hyggelig i ordene hun

 sa, men hun fikk meg allikevel til å føle meg veldig liten og uviktig.

Cassie, Mike og jeg dro til "Rich's" da det hele var over. Is kurerer alle vonde mager! Da vi alle tre satt med hver vår kopp med is møtte jeg noen venner fra skolen. Jenny, Brittany, Michelle, og Kelly. De spurte om jeg ville komme over, noe jeg svarte ja til. Det ble til at vi alle overnattet hos Jenny.

Lørdagen våknet vi opp til blåbær pannekaker laget av moren til Jenny. Vi spiste oss gode og mette før vi satte kursen mot South County der Pius' hocky kamp ble spilt. Pius tapte 9-6, men det var gøy å ha vært der.

Kelly, Brittany og Michelle dro hjem mens Jenny, kjæresten hennes, David(Dave), og jeg dro for å spiste "sno-cones". Deretter ro vi tilbake til Jenny hvor vi vasket bilen hennes. Da bilen skinte, dro vi til parken og vandret litt rundt før vi dro til "the cave house". Gratis iskrem fra "Rich's" fulgte også med. Da Jenny kjørte meg hjem, var jeg ganske sliten. Cassie, Mike og jeg så på " Angel" før vi tok kvelden.

Da søndagen kom, stod vi som vanlig altfor tidlig opp. Jeg var trøttere enn vanlig. Vi har byttet til sommertid nå. At dette skiftet skulle være på et annet tidspunkt enn resten av verden, er Mr. Bush's verk.

Hagl

Etter en god frokost hos Mary og Wendell, tuslet vi ned til huset vårt igjen. Jeg var i et veldig godt humør. Været var så nydelig, men det varte ikke lenge. Da vi kom inn døren hørte vi fra tv'n at en tornado hadde blitt spottet ikke langt fra her vi bor. Instruksjonene var klare. Gå ned i kjelleren og dekk til hodet. Jeg kjente jeg ble litt redd, men Cassie forsikret meg om at det ikke var noe å bekymre seg over. 

Som Cassie hadde sagt, kom det ingen tornado, men det varte ikke lenge før et veldig uvær kom over oss. Det begynte å hagle. Og for å si det sånn, dette er ikke vanlig, normalt hagl som vi har hjemme i Norge. Isklumpene som smalt i bakken var på størrelse med lange golfballer(bilde over) Bilene fikk seg noen kraftige smell g det blir nok en herlig runde med forsikringsmennesker i nær fremtid. Da det værste uværet var over, vasket jeg rommet og badet mitt. Da jeg tok en pause, var det strålende sol og 20 grader celsius. Jeg gikk utenfor for å rake litt. Det var veldig deilig å vandre rundt i gresset barføtt. Skikkelig sommerfølelse! Jeg jobbet også litt i blomsterbeddet før jeg tuslet inn med mine svarte føtter.

Tessa kom over sammen med Mary og Wendell. Vi laget "angel food cake" og lo til vi fikk vondt i magene våre. Da kaken var spist og gjestene dratt hjem, satte Cassie på Angel igjen og vi satt i sofaen og døste i en time. 

Cassie sa god natt og hoppet i dusjen. Jeg gjorde det samme. Da jeg var helt skinnende ren og deiligluktende oppdaget jeg den. Alle øynene stirret opp på meg og jeg holdt meg for munnen for ikke å skrike. Den hårete skikkelsen beveget seg hurtig. Jeg fikk på meg klærne i en fart og banket forsiktig på døren til soverommet til Cassie og Mike. " Mike, can you help we with something?". Jeg har ikke et sånn veldig kjempebra forhold til edderkopper så jeg var veldig glad da Mike førte stakkaren ut av badet mitt. "I've never seen a spider that big" sa Cassie da hun fikk beskue banditten. Jeg var bare glad den var ute av badet og takket Mike før jeg gikk og la meg.

Hvordan har helgen deres vært??

Trist Tirsdag

Det var en trist dag på tirsdag. Jeg besøkte Nancy som vanlig. Denne gangen hadde jeg 2 cd'r med "Messiah" gjemt i lommen. Jeg var veldig oppspilt og gledet meg til å se gleden i øynene hennes.

Jeg kom frem til gamlehjemmet da klokken var 3 og tuslet gjennom korridorene til jeg så rom 316. Nancy lå i sengen sin med lukkede øyne. Hun sov veldig tungt. Jeg ventet en liten stund før jeg med rolig stemme vekket henne opp. Jeg visste at hun var våken fordi hun begynte å skjelve. Munnen hennes gikk opp og ned i den faste rytmen jeg har blitt vant til, og hendene fulgte den samme melodien. Jeg ventet litt for at øynene hennes skulle åpne seg. Det skjedde ikke. 

Vi begynte å prate. Jeg fortalte henne om cd'ne og satte på den første disken av Messiah. Vi hørte på musikken og hun så ut til å nyte den. Jeg klarte ikke helt å konsentrere meg. Jeg kjente at det var noe i magen min som skrek at noe var galt. Jeg spurte Nancy om hun følte seg bra og hun svarte ja. Hendene hennes skalv idet hun førte dem opp til ansiktet og holdt seg for øynene. Jeg spurte henne igjen, "Nancy føler du deg bra? Har du vondt i øynene dine?". Nancy ble stille før hun mumlet et lite "yes". Jeg unnskyldte meg og gikk ut til disken der en sykepleier satt. Jeg spurte henne om det var noe vi kunne gjøre. Sykepleieren ble med meg til rommet til Nancy spurte henne hva som gjorde vondt. Jeg måtte dra siden Mike ikke følte seg bra. Sykepleieren forsikret meg om at hun skulle ringe legen til Nancy så jeg slo meg til ro med det. 

I bilen på vei hjem, merket Mike at noe var galt. Jeg var ikke klar over at jeg var så bekymret. Det er ikke det at jeg tror hun kommer til å falle om og dø, men at tiden nærmer seg, er et faktum. Mr Werkmeister muntret meg opp. Han minnet meg på at jeg gjorde en god ting og at tiden før hun døde i alle fall ville bli bedre nå som jeg besøker henne.

Oppfordring: Gjør en god gjerning i dag og fortell menneskene rundt deg at du er glad i dem og setter pris på dem. Du vet aldri hvor lenge du har dem.