"Washington, here I come!"

Bursdagfrokosten bestod av en bagel anbefalt av Morgan og kaffe laget av Josh(sønnen til Monica). "Bread Co." var navnet på caféen som fikk æren av vårt besøk. "Vi" var Rachel, Morgan, Nick, Leslie og meg. Mitch og Wess stakk innom for å si gratulerer med dagen og kjøpe frokost til å ta med.

Da frokosten var godt plassert i magen, kjørte vi over til skolens parkeringsplass hvor bussen ventet.

Det kriblet i magen min, "Washington, here I come!"

Bussen forlot skolens område da klokken var 12:00. I løpet av de første minuttene ble bursdagssangen sunget. "Happy Birthday, Mag!" 

Det er litt rart å tenke på at jeg nå er 18. Dagen jeg hadde ventet så utrolig lenge på føltes ikke så veldig annerledes fra de andre dagene jeg har opplevd så langt.

Etter at jeg hadde  takket og bukket og nikket og neiet, tok Mrs. Werkmeister mikrofonen og fortalte oss litt om hva vi kunne forvente oss på turen. hver og en av oss fikk utdelt et lite kort hvor vi "adopterte" en "ufødt" baby og forpliktet oss til å be for den i 9 måneder. Jeg kalte babyen min, Michael, kalte opp min liksom-baby etter min liksom-pappa. Dessuten liker jeg navnet veldig godt.

Partneren min på turen het Jess Recer. Jeg hadde faktisk aldri snakket med henne før jeg dumpet ned i setet ved siden av henne på bussen. nick hadde advart meg, søsteren til Jess hadde kallenavnet "Godzilla" og Jess selv, hadde ikke rykte på seg til å være så mye bedre.

Den nye iPoden ble raskt puttet inn i ørene og jeg slappet av til de harde tonene fra Mike´s spilleliste.

17 timer senere, fremdeles med øynene åpne, befant jeg meg på gulvet i midtgangen av bussen. Jess hadde presset meg lengre og lengre ut av setet så jeg bestemte meg for å gi opp kampen. Da klokken var 6, stoppet bussen utenfor Mc Donalds i Washington DC. Temperaturen var godt og vel under frysepunktet og min russiske hatt ble hentet frem da vi spaserte fra Mc Donalds og bort til "Verizon senteret" hvor messen skulle finne sted. Jeg tror aldri jeg har vært på en lengre messe! Dørene åpnet klokken 7 og vi forlot området rundt klokken 13.00(!). Rosenkransen(The Rosary, jeg husker ikke hva dette er på norsk) var den største utfordringen

. Jeg sluknet fort etter den tredje "Hail Mary"en.

Fra messen, bare det videre til frokost/lunsj før vi skulle starte demonstrasjonen. Demonstrasjonen i seg selv varte ikke sånn altfor lenge. Det myldret av mennesker på den store plassen og det gikk et unisont "ooh" gjennom mengden da en liten gutt, toppen 6 år, trådte opp på scenen som var rigget istand og spurte om noen hadde sett mammaen hans. Jeg tilbød meg gledelig til å ta han med hjem! (På en ikke-kidnapperisk måte)

Vi marsjerte lenge og vel. Jeg kom i snakk med flere personer. Dette var mennesker fra hele USA, alle samlet på ett sted for å vise sin støtte til "ProLife"bevegelsen. Jeg kan tenke meg hvordan det var da Vietnamkrigen herjet og bildene fra "Forrest Gump" ble plutselig litt mer ekte.