I'm dreaming of a white christmas

Vinteren har virkelig kommet for fullt, skolen har vært stengt i to dager p.g.a. kraftig snøfall og vi er bare heldige som klarte å komme oss ut av huset! Nyhetene er preget av fortvilte metereologer, og bilførere som mister forstanden ved tanken av snø. 

Dette er kanskje en Missouriansk sensasjon, men jeg, som vaskeekte nordmann, river ikke av meg håret for nesten 5 cm snø.

Noe jeg kanskje burde gjort. Siden den ene dagen har vi ikke sett snurten av det herlige hvite pudderet. Derimot regn har vi sett masse til. I skrivende stund hoeljer det ned utenfor og jeg har faatt beskjed om aa vaere klar til aa gaa ned i kjelleren hvis jeg hoerer tornadovarselet. Jeg er litt redd. Det lyner og tordner vilt!

Julen i mitt midlertidige hjemland, er noe for seg selv. jeg maa si at det foeltes ganske merkelig aa ha paa seg olabukser paa julaften og hoere de kjente norske stemmene i den andre enden av roeret fortelle at de var ikledd bunad. Det stoerste sjokket kom allikevel da jeg oppdaget hvor mange gaver som var presset inn i stuen som hadde virket saa stor for bare noen dager siden. Da gavene ble pakket opp, floey papiret rundt omkring og diverse medlemmer av familien ble pakket inn i "bubble wrap" (boble plast?). Jeg feiret tilsammen 4 julaftener. Foerst en hos Mike's foreldre, deretter hos "The Zielonko's"(Cassies tante og onkel), hos Mary og Wendell(Cassie's foreldre) og til slutt en liten julaften hjemme i stuen i mitt nye hjem. Mike hadde faktisk laget julegaven min. Det var et smykkeskrin av sedertre(?). Ellers maa jeg bare si tusen takk for alle gavene som ble sendt over. Marsipanen og sjokoladen er allerede blitt smakt paa og vottene med sauer paa brukt. Den lille, graa julenissen sitter paa toppen av kommoden min og boken staar i bokhyllen. Og paa doeren paa rommet mitt henger alle julekortene saa jeg kan se paa dem hver gang jeg forlater rommet. Tusen takk alle sammen!
Julestemningen kom allikevel ikke til meg da vi aapnet pakkene. Det var foerst i midnattsgudstjenesten jeg virkelig foelte at "naa er det jul". Jeg kjente litt paa hjemlengselen da juleevangeliet ble lest og jeg tenkte tilbake paa Jan Andreas som stod i stuen til Tante Bjoerg og Onkel Jurgen med bibelen i hendene. Det var veldig koselig at dere ringte!
Og selv om vi ikke kan snakkes saa mye mer paa telefon, har jeg fortsatt mulighet til aa sjekke mailen.(Og saa skal jeg proeve aa bli litt flinkere til aa svare;))

Forresten, min nye adresse er:
13530 Redden Lane
Festus, MO 63028
USA

Jeg er veldig glad i brev! Ellers er det vel bare for meg aa si God Jul paa etterskudd:)

Et lite lys i mørket..

Å bli sammenlignet med en psykopat, var faktisk noe jeg hadde utelatt på EF´s liste over hva man hadde lyst til å oppleve i løpet av året. Dødsfall i familien hjemme hadde jeg også glemt. 

Det ble en lang natt på meg etter at knappen med den røde telefonen var trykket på og mamma´s stemme døde hen. 

Den lille gresshoppen synger ikke mer og det kommer aldri mer til å bli det samme å spise fårikål eller lapskaus. 

Øynene mine var røde og hovne da koffertene ble tatt ut av skapet. Sjekkelisten var i hvertfall enkel å skrive: 

1. ALT

Vertsfamilien min var som sunket  jorden. Jeg visste at Marisa og Tori var på skolen, men Julia skulle ha vært hjemme. Uansett. Da de kom hjem, snakket de omtrent ikke med meg. Og det var bare såvidt jeg fikk en klem da jeg skulle dra. Jodie satt der i sofaen med magen liggende i fanget og så på meg. Han sa heller ikke et ord, bare satt der og stirret. Det var veldig lite komfortabelt. I og med at ingen pratet til meg, tok jeg mamma´s råd og skrev et lite brev. Jeg skrev takk for alt de har gjort for meg og at jeg var lei meg for at ting har blit som de har blitt. Jeg la ved en Julecd av Nesodden & frogn Kammerkor.

Å være hos Monica er herlig. Jeg gleder meg bare å komme til Mr Hermann. Vet dere hva eller? Dagen min har vært ganske melankolsk, men noe som virkelig lyste den opp var en hendelse som skjedde i gangen mellom perios 8 og 1. Paula(knallkoselig sekretær som jeg prater masse med) spurte hvordan jeg hadde det og jeg brast ut i gråt. Mrs. Werkmeister kom bort og sammen hadde vi en liten seanse full av tårer og rennende neser. Vi kom i snakk om Mr. Hermann og om hvor bra jeg komer til å få det der, og det viser seg at han og Cassie skal kaffe seg et ekte tre for første gang og vet dere grunnen? Fordi jeg hadde sagt at jeg likte ekte trær bedre enn falske. Jeg ble så glad! 

Dere syns kanskje at dette er en rar ting å bli glad for, men i en tid hvor alt ser ut til å rase sammen og jeg fremstilles som den værste personen i verden, er det koselig å høre at noen setter pris på deg og virkelig gleder seg til at du skal komme!

Det var mitt lille lyspunkt.

Tross mange tårer, har jeg smilt 4 ganger og ledd ordentlig 2!

Det er bedre å telle smil enn tårer!

Tankevekker og oppfordring i ett :Hvor mange ganger har du smilt i dag? Hva er det som har gjort din dag spesiell? Tenk på dette hver dag og du vil overraske deg selv over hvor god verden er! :)

The most wonderful time of year?

"It´s the most wonderful time of the year".. Jeg lo litt for meg selv da den muntre melodien entret rommet gjennom høytalerne. Ironisk.  Det er mye som skjer om dagen. Mye sykdom og stress. Hele prosessen med bytting av vertsfamilie har vært ganske strevsom.

En god ting er at jeg flytter i morgen. Jeg skal starte å pakke sakene mine nå, og i morgen kommer Keith og plukker meg opp. Jeg skal bo hos Monica & Keith i noen dager før papirarbeidet med "The Hermanns" er unnagjort. (Til mamma og pappa, Cindy vet ingenting om at jeg skal flytte til Mr. Hermann så ikke nevn det i noe mail e.l.) 

Jeg kjenner at jeg gleder meg samtidig som det er litt trist. Jeg har jo tross alt blitt glad i dem. 

I går ble vertsfamilien min introdusert for det merkverdige fenomenet marsipan. Jeg handlet inn mandler og ble forsikret av Cindy om at vi hadde masser av melis og egg. Jeg lærte Tori hvordan å "skålde"(?) mandlene før vi tok en pause mens de tørket. Til kvelden hentet vi frem mandlene igjen og hakket dem godt opp. Så var det melisen da. Tori lette gjennom alle skap før hun konkluderte med at vi ikke hadde det. En ny leteaksjon ventet før jeg kom med det forslag å spørre naboene! Så der gikk vi fra dør til dør og spurte om å få låne litt "powdered sugar". Jeg, i min naive lille verden, trodde at dette var noe alle hadde i skapet sitt, men nei. Amerikanere bruker nok en del ferdigpakker. Etter å ha ringt på flere dører uten hell bestemte vi oss for å gå hjem. Redningen vår ble Eli som hadde funnet littegranne i en pose. Litt + litt= nok :) Eller i alle fall nesten nok. Deigen ble litt grov fordi vi ikke fikk lov til å bruke blenderen, men det gjorde ikke så mye. VI hadde det veldig gøy:)

Vi hadde også kjøpt inn alle slags farger i konditorfarge, både neonfarger, tradisjonelle rød, gul og grønn, og en blåfarge som skrek kreft.

Resultatet ble servert på Utvekslingsstudentfesten i dag. Det var egentlig ganske koselig. Litt rart. Jeg hadde aldri før hatt noen med hjem og det var helt vilt hvordan det ble ordnet til for at det skulle se plettfritt ut. Ihvertfall i den etasjen vi befant oss i :p

Jeg hadde akkurat hatt en prat med mamma da festen skulle starte. Jeg var litt opprørt og da jeg kom ned første gang og fikk en klem av Toni brast jeg. Jeg snudde og beveget meg mot trappen. Monica stoppet meg, gav meg en klem og hjalp meg å ta meg sammen. 

Det er utrolig hvor langt borte USA virker når ting ikke er som det skal med de du er glad i på den andre siden av det altfor store havet. Jeg håper bare ikke jeg får komme hjem til jul.

Etter festen, ble jeg med Monica for å ta ut penger til mac´n min. Utrolig nok fikk jeg ut hele beløpet til både Monica´s og min store forbløffelse. Pengene strømmet ut som de aldri hadde gjort noe annet. Jeg flytter i morgen.

Det kommer muligens til å bli litt mindre hyppige oppdateringer på bloggen fremover. Monica har ikke "wireless" så jeg må klare meg med skolens internett :)

Takk for all støtte gjennom alt som har vært vanskelig! Nå håper jeg bare for det beste for dere der hjemme! Måtte alle blir friske og raske som aldri før og kunne definere Lykke som, "sånn som jeg har det". Det er mitt store ønske!

Jeg håper alle har hatt en god helg og får en god start på uken i morgen! :)

Vendepunktet.

Da bilens kjente, brummende lyd beveget seg inn innkjørselen var det to raske føtter som pilte inn på badet for å fjerne de store sorte skyene som hang over det hovne ansiktet. Pysjen ble tatt på og en trøtt mine funnet frem. 

Det værste restaurantbesøket jeg noen gang har hatt fant sted i dag, på Cracker Barrel. "4 people, Jodie´s section". Setningen er blitt en del av dagligtalen nå. Jodie dukket opp med sitt vanlige gode humør og vi var alle klare for et godt måltid. Jeg bestilte noe rekegreier og vi lo da Jodie sa jeg hadde "3 sides" og dermed sukket og gikk over til Tori. Jeg er som kjent ikke så flink til å bestemme meg. Da maten var halvveis ned i halsen kom Jodie ut igjen og sa "So, you´re moving". Jeg skjønte ikke at det var meg han pratet til og måtte be ham om å gjenta spørsmålet mange ganger før jeg forstod hva han mente. Jeg ble ganske satt ut. Her satt det masse mennesker og spiste middag. Spørsmålet kom som snø i juli på meg. Jeg tok meg litt sammen og svarte rolig og bestemt "Ja". Jodie fortsatte; "Hvis du våger å flytte, skal jeg gi deg wegie og dytte hodet ditt ned i toalettet". Han var helt alvorlig og gikk bestemt ut etter kommentaren. Øyelokkene slet med å holde tårene i sjakk, men klarte det såvidt. Jeg satte meg ved peisen (Cracker Barrel har en peis inne i restauranten.). Jodie kom bort igjen, "Why do you wanna move?" sa han denne gangen litt vennligere. Jeg svarte igjen ganske bestemt at jeg ikke synes det var passende for meg å legge ut om det til han. Til det svaret reiste han seg og gikk.

Da vi kom hjem skiftet jentene til penklær før de fór ut igjen til en "Sports banquet". Cindy stoppet i døren til rommet mitt. Hun fortalte meg at hun ikke ville at jeg skulle flytte. Jeg sa at jeg satte pris på det, men at jeg kom til å gjøre det allikevel. Deretter fortalte hun at Monica hadde grått på telefonen da Cindy hadde snakket med henne. Cindy sa at Monica hadde begynt å gråte fordi jeg laget så mye trøbbel for henne. Deretter fortalte hun at hun aldri i sitt liv kom til å ha en utvekslingsstudent igjen pga alt det vonde jeg hadde latt vertsslstrene mine oppleve. (Jeg tok meg selv i å tenke at det var da enda godt at ingen andre skal får oppleve denne situasjonen, og fikk dårlig samvittighet.) Jeg satt der og tok imot alt hun sa, valgte mine ord med omhu mens øynene virkelig strevet. Da de 4 kroppene forsvant ut i bilen og døren smalt igjen, smalt tårekanalene opp. 

Endelig var jeg alene og kunne slippe løs alt. Jeg overrasket meg selv med hvor mye saltvann som øynene mine faktisk kunne holde. Med skjelvende fingre tastet jeg Annikens nummer. Jeg trengte en til å si at den var glad i meg, og jeg tenkte at Anniken ikke la seg så tidlig. Duuut, duuut, duuut, duuut. Ingen svarte. 

Jeg trakk pusten dypt før neste nummer ble tastet inn. 314- 803- 0582. Monica Young.

"I wish you could just come and live with me!" sa Monica " You are a very special girl". Jeg visste ikke helt om jeg skulle ta det positivt eller negativt, men hun forsikret meg om at det var veldig positivt. Jeg smilte. Det var det jeg helst ville også. Jeg er blirr så glad i Monica. Det neste spørsmålet jeg stilte var om hun syntes at jeg flyttet uten nok grunnlag, men hun stoppet meg omtrent før jeg hadde fullført setningen. "No, no, no, you have been very patient and you´ve done everything the right way". Det var veldig deilig å høre henne si det. Da jeg la på røret med et løfte om å ringe i morgen, brast demningen på nytt. Jeg hadde klart meg ganske bra gjennom telefonsamtalen, men nå kom det ikke bare triste tårer, men tårer av lettelse, frykt, og litt glede.

Julen kommer til å bli feiret på ny adresse.

22 dager til jul!

3 desember. 22 dager igjen til den store dagen.

Jeg har laget julekalender til vertssøstrene mine. Hver dag trekes en ny pakke ut av kurven. 

Vi har hørt på julemusikk siden Halloween så julestemningen begynner nesten å dabbe av litt for min del. Bortsett fra alle lysene som ser ut til å vokse opp på hvert hustak i den lille byen er følelsen av desember ikke så forskjellig fra november. 

I går hadde vi vår første konsert med "Concert Choir". Konserten fant sted i skoletiden så vi marsjerte ut av lokalet omtrent før applausen hadde stilnet.

I dag var jeg hos legen. I bilen på vei bort, snakket jeg med Cindy - sa med alvorlig stemme at nå hadde jeg bestemt meg helt sikkert for å flytte. Hun begynte å le og sa "over nyttår, ikke sant?". Jeg ble først stille, prøvde å finne myke ord, men budskapet var desverre ganske nyslipt og jeg så at det såret henne da jeg sa "nei". Nå var det hennes tur til å tie og plutselig få en trang til å rote rundt i vesken sin. Jeg prøvde å forklare at jeg fortsatt hadde lyst til å være en del av livene deres, bare ikke bo sammen med dem. Det virket nesten som om hun forstod, men jeg er ikke sikker. Da vi kom inn til legen, merket jeg hvor opprørt hun var. Hun skrek til sekretæren da hun satte spørsmålstegn ved forsikringen min og forklarte meg hvor vanskelig alt har vært med Julia. 

Julia hjalp meg faktisk med å rydde kjøkkenet i dag noe jeg satte veldig pris på.

Cindy har pratet med henne hvor hun har fortalt at hun er sjalu både på meg og Jodie. Og jeg kan merke det. Det er ikke det at vi ikke har de samme reglene. Det er bare at jeg ikke bryter dem. Og som et resultat av det, får ikke jeg like mye kjeft som de andre. Dvs. Jeg får ikke kjeft. Men så har jeg ikke gjort noe galt enda heller.

Jeg tror hun er ganske innstilt på at jeg kommer til å flytte nå. 

Jeg snakket også lenge med Mr. Hermann i dag. Han viste meg bilder av huset sitt og fortalte at han og Cassie(konen hans) har hatt et rom klart for meg i over 2 måneder nå!

Vi pratet lenge. Det har blitt en vane for meg å stikke innom rommet hans etter skolen. Da får jeg litt påfyll av oppmerksomhet. Det er ingen som prater meg med her hjemme utover om jeg kan gi dem fjernkontrollen eller et glass melk.

Egoistisk som jeg er, trenger jeg litt oppmerksomhet, jeg elsker å prate og Mr. Hermann har blitt mitt offer. Men, men. Det er mange ganger jeg skulle ønske mamma var her. 

Cindy og jeg har fått en ting vi skal begynne å gjøre sammen. Klokken 9. skal Disney Channel skrus av og byttes til FOX News. Det er da noe :)

Håper alle får en herlig dag i morgen!