I'm dreaming of a white christmas

Vinteren har virkelig kommet for fullt, skolen har vært stengt i to dager p.g.a. kraftig snøfall og vi er bare heldige som klarte å komme oss ut av huset! Nyhetene er preget av fortvilte metereologer, og bilførere som mister forstanden ved tanken av snø. 

Dette er kanskje en Missouriansk sensasjon, men jeg, som vaskeekte nordmann, river ikke av meg håret for nesten 5 cm snø.

Noe jeg kanskje burde gjort. Siden den ene dagen har vi ikke sett snurten av det herlige hvite pudderet. Derimot regn har vi sett masse til. I skrivende stund hoeljer det ned utenfor og jeg har faatt beskjed om aa vaere klar til aa gaa ned i kjelleren hvis jeg hoerer tornadovarselet. Jeg er litt redd. Det lyner og tordner vilt!

Julen i mitt midlertidige hjemland, er noe for seg selv. jeg maa si at det foeltes ganske merkelig aa ha paa seg olabukser paa julaften og hoere de kjente norske stemmene i den andre enden av roeret fortelle at de var ikledd bunad. Det stoerste sjokket kom allikevel da jeg oppdaget hvor mange gaver som var presset inn i stuen som hadde virket saa stor for bare noen dager siden. Da gavene ble pakket opp, floey papiret rundt omkring og diverse medlemmer av familien ble pakket inn i "bubble wrap" (boble plast?). Jeg feiret tilsammen 4 julaftener. Foerst en hos Mike's foreldre, deretter hos "The Zielonko's"(Cassies tante og onkel), hos Mary og Wendell(Cassie's foreldre) og til slutt en liten julaften hjemme i stuen i mitt nye hjem. Mike hadde faktisk laget julegaven min. Det var et smykkeskrin av sedertre(?). Ellers maa jeg bare si tusen takk for alle gavene som ble sendt over. Marsipanen og sjokoladen er allerede blitt smakt paa og vottene med sauer paa brukt. Den lille, graa julenissen sitter paa toppen av kommoden min og boken staar i bokhyllen. Og paa doeren paa rommet mitt henger alle julekortene saa jeg kan se paa dem hver gang jeg forlater rommet. Tusen takk alle sammen!
Julestemningen kom allikevel ikke til meg da vi aapnet pakkene. Det var foerst i midnattsgudstjenesten jeg virkelig foelte at "naa er det jul". Jeg kjente litt paa hjemlengselen da juleevangeliet ble lest og jeg tenkte tilbake paa Jan Andreas som stod i stuen til Tante Bjoerg og Onkel Jurgen med bibelen i hendene. Det var veldig koselig at dere ringte!
Og selv om vi ikke kan snakkes saa mye mer paa telefon, har jeg fortsatt mulighet til aa sjekke mailen.(Og saa skal jeg proeve aa bli litt flinkere til aa svare;))

Forresten, min nye adresse er:
13530 Redden Lane
Festus, MO 63028
USA

Jeg er veldig glad i brev! Ellers er det vel bare for meg aa si God Jul paa etterskudd:)

Et lite lys i mørket..

Å bli sammenlignet med en psykopat, var faktisk noe jeg hadde utelatt på EF´s liste over hva man hadde lyst til å oppleve i løpet av året. Dødsfall i familien hjemme hadde jeg også glemt. 

Det ble en lang natt på meg etter at knappen med den røde telefonen var trykket på og mamma´s stemme døde hen. 

Den lille gresshoppen synger ikke mer og det kommer aldri mer til å bli det samme å spise fårikål eller lapskaus. 

Øynene mine var røde og hovne da koffertene ble tatt ut av skapet. Sjekkelisten var i hvertfall enkel å skrive: 

1. ALT

Vertsfamilien min var som sunket  jorden. Jeg visste at Marisa og Tori var på skolen, men Julia skulle ha vært hjemme. Uansett. Da de kom hjem, snakket de omtrent ikke med meg. Og det var bare såvidt jeg fikk en klem da jeg skulle dra. Jodie satt der i sofaen med magen liggende i fanget og så på meg. Han sa heller ikke et ord, bare satt der og stirret. Det var veldig lite komfortabelt. I og med at ingen pratet til meg, tok jeg mamma´s råd og skrev et lite brev. Jeg skrev takk for alt de har gjort for meg og at jeg var lei meg for at ting har blit som de har blitt. Jeg la ved en Julecd av Nesodden & frogn Kammerkor.

Å være hos Monica er herlig. Jeg gleder meg bare å komme til Mr Hermann. Vet dere hva eller? Dagen min har vært ganske melankolsk, men noe som virkelig lyste den opp var en hendelse som skjedde i gangen mellom perios 8 og 1. Paula(knallkoselig sekretær som jeg prater masse med) spurte hvordan jeg hadde det og jeg brast ut i gråt. Mrs. Werkmeister kom bort og sammen hadde vi en liten seanse full av tårer og rennende neser. Vi kom i snakk om Mr. Hermann og om hvor bra jeg komer til å få det der, og det viser seg at han og Cassie skal kaffe seg et ekte tre for første gang og vet dere grunnen? Fordi jeg hadde sagt at jeg likte ekte trær bedre enn falske. Jeg ble så glad! 

Dere syns kanskje at dette er en rar ting å bli glad for, men i en tid hvor alt ser ut til å rase sammen og jeg fremstilles som den værste personen i verden, er det koselig å høre at noen setter pris på deg og virkelig gleder seg til at du skal komme!

Det var mitt lille lyspunkt.

Tross mange tårer, har jeg smilt 4 ganger og ledd ordentlig 2!

Det er bedre å telle smil enn tårer!

Tankevekker og oppfordring i ett :Hvor mange ganger har du smilt i dag? Hva er det som har gjort din dag spesiell? Tenk på dette hver dag og du vil overraske deg selv over hvor god verden er! :)

The most wonderful time of year?

"It´s the most wonderful time of the year".. Jeg lo litt for meg selv da den muntre melodien entret rommet gjennom høytalerne. Ironisk.  Det er mye som skjer om dagen. Mye sykdom og stress. Hele prosessen med bytting av vertsfamilie har vært ganske strevsom.

En god ting er at jeg flytter i morgen. Jeg skal starte å pakke sakene mine nå, og i morgen kommer Keith og plukker meg opp. Jeg skal bo hos Monica & Keith i noen dager før papirarbeidet med "The Hermanns" er unnagjort. (Til mamma og pappa, Cindy vet ingenting om at jeg skal flytte til Mr. Hermann så ikke nevn det i noe mail e.l.) 

Jeg kjenner at jeg gleder meg samtidig som det er litt trist. Jeg har jo tross alt blitt glad i dem. 

I går ble vertsfamilien min introdusert for det merkverdige fenomenet marsipan. Jeg handlet inn mandler og ble forsikret av Cindy om at vi hadde masser av melis og egg. Jeg lærte Tori hvordan å "skålde"(?) mandlene før vi tok en pause mens de tørket. Til kvelden hentet vi frem mandlene igjen og hakket dem godt opp. Så var det melisen da. Tori lette gjennom alle skap før hun konkluderte med at vi ikke hadde det. En ny leteaksjon ventet før jeg kom med det forslag å spørre naboene! Så der gikk vi fra dør til dør og spurte om å få låne litt "powdered sugar". Jeg, i min naive lille verden, trodde at dette var noe alle hadde i skapet sitt, men nei. Amerikanere bruker nok en del ferdigpakker. Etter å ha ringt på flere dører uten hell bestemte vi oss for å gå hjem. Redningen vår ble Eli som hadde funnet littegranne i en pose. Litt + litt= nok :) Eller i alle fall nesten nok. Deigen ble litt grov fordi vi ikke fikk lov til å bruke blenderen, men det gjorde ikke så mye. VI hadde det veldig gøy:)

Vi hadde også kjøpt inn alle slags farger i konditorfarge, både neonfarger, tradisjonelle rød, gul og grønn, og en blåfarge som skrek kreft.

Resultatet ble servert på Utvekslingsstudentfesten i dag. Det var egentlig ganske koselig. Litt rart. Jeg hadde aldri før hatt noen med hjem og det var helt vilt hvordan det ble ordnet til for at det skulle se plettfritt ut. Ihvertfall i den etasjen vi befant oss i :p

Jeg hadde akkurat hatt en prat med mamma da festen skulle starte. Jeg var litt opprørt og da jeg kom ned første gang og fikk en klem av Toni brast jeg. Jeg snudde og beveget meg mot trappen. Monica stoppet meg, gav meg en klem og hjalp meg å ta meg sammen. 

Det er utrolig hvor langt borte USA virker når ting ikke er som det skal med de du er glad i på den andre siden av det altfor store havet. Jeg håper bare ikke jeg får komme hjem til jul.

Etter festen, ble jeg med Monica for å ta ut penger til mac´n min. Utrolig nok fikk jeg ut hele beløpet til både Monica´s og min store forbløffelse. Pengene strømmet ut som de aldri hadde gjort noe annet. Jeg flytter i morgen.

Det kommer muligens til å bli litt mindre hyppige oppdateringer på bloggen fremover. Monica har ikke "wireless" så jeg må klare meg med skolens internett :)

Takk for all støtte gjennom alt som har vært vanskelig! Nå håper jeg bare for det beste for dere der hjemme! Måtte alle blir friske og raske som aldri før og kunne definere Lykke som, "sånn som jeg har det". Det er mitt store ønske!

Jeg håper alle har hatt en god helg og får en god start på uken i morgen! :)

Vendepunktet.

Da bilens kjente, brummende lyd beveget seg inn innkjørselen var det to raske føtter som pilte inn på badet for å fjerne de store sorte skyene som hang over det hovne ansiktet. Pysjen ble tatt på og en trøtt mine funnet frem. 

Det værste restaurantbesøket jeg noen gang har hatt fant sted i dag, på Cracker Barrel. "4 people, Jodie´s section". Setningen er blitt en del av dagligtalen nå. Jodie dukket opp med sitt vanlige gode humør og vi var alle klare for et godt måltid. Jeg bestilte noe rekegreier og vi lo da Jodie sa jeg hadde "3 sides" og dermed sukket og gikk over til Tori. Jeg er som kjent ikke så flink til å bestemme meg. Da maten var halvveis ned i halsen kom Jodie ut igjen og sa "So, you´re moving". Jeg skjønte ikke at det var meg han pratet til og måtte be ham om å gjenta spørsmålet mange ganger før jeg forstod hva han mente. Jeg ble ganske satt ut. Her satt det masse mennesker og spiste middag. Spørsmålet kom som snø i juli på meg. Jeg tok meg litt sammen og svarte rolig og bestemt "Ja". Jodie fortsatte; "Hvis du våger å flytte, skal jeg gi deg wegie og dytte hodet ditt ned i toalettet". Han var helt alvorlig og gikk bestemt ut etter kommentaren. Øyelokkene slet med å holde tårene i sjakk, men klarte det såvidt. Jeg satte meg ved peisen (Cracker Barrel har en peis inne i restauranten.). Jodie kom bort igjen, "Why do you wanna move?" sa han denne gangen litt vennligere. Jeg svarte igjen ganske bestemt at jeg ikke synes det var passende for meg å legge ut om det til han. Til det svaret reiste han seg og gikk.

Da vi kom hjem skiftet jentene til penklær før de fór ut igjen til en "Sports banquet". Cindy stoppet i døren til rommet mitt. Hun fortalte meg at hun ikke ville at jeg skulle flytte. Jeg sa at jeg satte pris på det, men at jeg kom til å gjøre det allikevel. Deretter fortalte hun at Monica hadde grått på telefonen da Cindy hadde snakket med henne. Cindy sa at Monica hadde begynt å gråte fordi jeg laget så mye trøbbel for henne. Deretter fortalte hun at hun aldri i sitt liv kom til å ha en utvekslingsstudent igjen pga alt det vonde jeg hadde latt vertsslstrene mine oppleve. (Jeg tok meg selv i å tenke at det var da enda godt at ingen andre skal får oppleve denne situasjonen, og fikk dårlig samvittighet.) Jeg satt der og tok imot alt hun sa, valgte mine ord med omhu mens øynene virkelig strevet. Da de 4 kroppene forsvant ut i bilen og døren smalt igjen, smalt tårekanalene opp. 

Endelig var jeg alene og kunne slippe løs alt. Jeg overrasket meg selv med hvor mye saltvann som øynene mine faktisk kunne holde. Med skjelvende fingre tastet jeg Annikens nummer. Jeg trengte en til å si at den var glad i meg, og jeg tenkte at Anniken ikke la seg så tidlig. Duuut, duuut, duuut, duuut. Ingen svarte. 

Jeg trakk pusten dypt før neste nummer ble tastet inn. 314- 803- 0582. Monica Young.

"I wish you could just come and live with me!" sa Monica " You are a very special girl". Jeg visste ikke helt om jeg skulle ta det positivt eller negativt, men hun forsikret meg om at det var veldig positivt. Jeg smilte. Det var det jeg helst ville også. Jeg er blirr så glad i Monica. Det neste spørsmålet jeg stilte var om hun syntes at jeg flyttet uten nok grunnlag, men hun stoppet meg omtrent før jeg hadde fullført setningen. "No, no, no, you have been very patient and you´ve done everything the right way". Det var veldig deilig å høre henne si det. Da jeg la på røret med et løfte om å ringe i morgen, brast demningen på nytt. Jeg hadde klart meg ganske bra gjennom telefonsamtalen, men nå kom det ikke bare triste tårer, men tårer av lettelse, frykt, og litt glede.

Julen kommer til å bli feiret på ny adresse.

22 dager til jul!

3 desember. 22 dager igjen til den store dagen.

Jeg har laget julekalender til vertssøstrene mine. Hver dag trekes en ny pakke ut av kurven. 

Vi har hørt på julemusikk siden Halloween så julestemningen begynner nesten å dabbe av litt for min del. Bortsett fra alle lysene som ser ut til å vokse opp på hvert hustak i den lille byen er følelsen av desember ikke så forskjellig fra november. 

I går hadde vi vår første konsert med "Concert Choir". Konserten fant sted i skoletiden så vi marsjerte ut av lokalet omtrent før applausen hadde stilnet.

I dag var jeg hos legen. I bilen på vei bort, snakket jeg med Cindy - sa med alvorlig stemme at nå hadde jeg bestemt meg helt sikkert for å flytte. Hun begynte å le og sa "over nyttår, ikke sant?". Jeg ble først stille, prøvde å finne myke ord, men budskapet var desverre ganske nyslipt og jeg så at det såret henne da jeg sa "nei". Nå var det hennes tur til å tie og plutselig få en trang til å rote rundt i vesken sin. Jeg prøvde å forklare at jeg fortsatt hadde lyst til å være en del av livene deres, bare ikke bo sammen med dem. Det virket nesten som om hun forstod, men jeg er ikke sikker. Da vi kom inn til legen, merket jeg hvor opprørt hun var. Hun skrek til sekretæren da hun satte spørsmålstegn ved forsikringen min og forklarte meg hvor vanskelig alt har vært med Julia. 

Julia hjalp meg faktisk med å rydde kjøkkenet i dag noe jeg satte veldig pris på.

Cindy har pratet med henne hvor hun har fortalt at hun er sjalu både på meg og Jodie. Og jeg kan merke det. Det er ikke det at vi ikke har de samme reglene. Det er bare at jeg ikke bryter dem. Og som et resultat av det, får ikke jeg like mye kjeft som de andre. Dvs. Jeg får ikke kjeft. Men så har jeg ikke gjort noe galt enda heller.

Jeg tror hun er ganske innstilt på at jeg kommer til å flytte nå. 

Jeg snakket også lenge med Mr. Hermann i dag. Han viste meg bilder av huset sitt og fortalte at han og Cassie(konen hans) har hatt et rom klart for meg i over 2 måneder nå!

Vi pratet lenge. Det har blitt en vane for meg å stikke innom rommet hans etter skolen. Da får jeg litt påfyll av oppmerksomhet. Det er ingen som prater meg med her hjemme utover om jeg kan gi dem fjernkontrollen eller et glass melk.

Egoistisk som jeg er, trenger jeg litt oppmerksomhet, jeg elsker å prate og Mr. Hermann har blitt mitt offer. Men, men. Det er mange ganger jeg skulle ønske mamma var her. 

Cindy og jeg har fått en ting vi skal begynne å gjøre sammen. Klokken 9. skal Disney Channel skrus av og byttes til FOX News. Det er da noe :)

Håper alle får en herlig dag i morgen!

Kalkundagen!

Jeg skjøt og traff faktisk på første forsøk!

Rambo & Bruce

Debbie & Nikki

Tori

Noen minutter etter at jeg hadde sagt "hadet" til Dylan, fikk jeg beskjeden om at vi skulle dra igjen om en halvtime. Jeg skyndtet meg opp på rommet mitt og tømte ut innholdet i bagen min ut på gulvet. Deretter slang jeg klær nedi bagen igjen. Jeg vet ikke hvor mye av det jeg faktisk trengte, men. 

Etter fire timer med bilkjøring, var vi fremme i Monett. Julia og jeg tok en rask tur bort på bensinstasjonen for å kjøpe noe "snacks". Vi kom i snakk med en hyggelig mann som Julia karakteriserte som "creeper". Vi kjøpte det vi skulle ha og trasket tilbake igjen. 

Debbie & Cindy

Jake, Jackson & Marisa

Neste morgen våknet jeg av at telefonen min vibrerte. 8 nye meldinger. Alle som én var fra venner som ønsket med en god "Kalkundag". 

Thanksgiving, høytiden som består av mat. Du starter dagen med et godt måltid og deretter småspiser du på det resten av dagen. Maten var nydelig!

Vi dro til Bruce´s(Debbie´s(Cindy´s søster) mann) familie. Det var veldig hyggelig.

Jackson

Et bilde jeg likte:)

Etter at vi hadde spist så mye at det var et mirakel at vi fikk plass i bilen, dro vi til Debbie´s hus. Vi så på "The sisterhood and the travelingpants 2" og hadde det veldig hyggelig!

Vi avsluttet kvelden på hotellet med "snacks" igjen. Av en eller annen grunn mister jeg matlysten med en gang noen av vertssøstrene mine stapper noe inn i kjeften. God slankekur det!

Håper alle har hatt en strålende uke! :)

Tori

"Hvorfor snakke sammen når man kan tekste?"

 

Tori & Dozer

  

Et annet bilde jeg likte :)

Senior Retreat!

Senior Retreat, tre dager sammen med vennene mine borte fra alt. Fredricktown var navnet på byen og "Pinecrest camp" navnet på campen. Omtrent alle seniorene hadde pakket alle sakene sine og presset seg inn i skolens veldig gule buss. Musikken spiltes høyt over høytalerne og mer eller mindre klare jentestemmer runget idet bussen forlot skolens område etter siste time på mandag. En time senere og med en pipende lyd i øret trådte jeg ut av bussen og omtrent hoppet bortover grusen. Forventningene som hadde vært ikke-eksisterende hadde utviklet seg. Jeg gledet meg masse!

Forventningene ble besvart med forgylte bokstaver! Vi kom frem rundt halv fire på mandag da det første vi gjorde, var å samles i konferanserommet der vi fikk en liten introduksjon av selve opplegget og alle "lederne". Dette var mitt første møte med Mrs. Herman også kalt Cassie. Dette var det eneste jeg hadde vært bekymret for. Jeg husket jeg lå i sengen søndag kveld og funderte på om hun ville like meg eller ikke. Det er på en måte ganske essensielt. Til min store glede likte hun meg kjempegodt. Jeg kunne endelig senke skuldrene litt.

Apropos å senke skuldrene, dette var det eneste jeg ikke likte med retreaten. Jeg fikk tid til å tenke, tid til å la alt som har plaget meg kravle seg opp fra hullet jeg hadde gravd så veldig dypt. 

Etter introduksjonen, ble vi delt inn i grupper. Vi tegnet "livsgrafen" vår, en slags tidslinje over livene våre. Etter middag gikk vi inn i gymsalen der stearinlys var tent i en ring. Vi stilte oss rundt den og en etter en la vi livslinjene våre i en kurv i midten. Deretter holdt vi hender og ba før to prester kom rundt og gav oss noe velsignet olje og korsets tegn i hendene våre. Det var annerledes, interessant. Litt rart.

Til kvelden fyrte vi opp et bål utenfor. Luke overtalte meg til å synge, og uten at jeg la merke til det, samlet det seg flere og flere mennesker seg rundt oss. Da sangen var ferdig brøt Lukes ansikt ut i en grimase jeg ikke visste helt hvordan jeg skulle tolke før han sa " That was hauntingly beautiful! I love you!". Slapp av, han har kjæreste. 

Jacob & Andrea

Hele gjengen!

Tirsdagen startet tidlig med et vel gjennomtenkt skjema over hvem som skulle dusje først. Frokosten startet klokken 8.15. Etter frokost startet den veldig programfyllte dagen som bød på blant annet noe som het "dyads", vi fikk partnere som vi skulle snakke med i 45 minutter, det var faktisk veldig hyggelig. Jeg snakket med en som heter Kenny. Cassie og Mike Hermann(forsatt rart å kalle dem ved fornavn) holdt et foredrag om kommunikasjon. Jeg ble helt overvelmet over forholdet deres. De er virkelig to personer som jeg tror elsker hverandre. Jeg smilte mye den dagen. Men jeg gråt mye også. Dette var dagen for " Circle o´sob". Vi satt i en ring og snakket om hvordan kjærlighet kan være en dårlig ting. Jeg ble sjokkert over hvor mange forferdelige ting vennene mine har opplevd. Overgrep, mishandling, alkoholikere til foreldre og verre ting. 

Jeg forholdt meg ganske stille, hadde ikke så mye å fortelle om. Familien min er visst ikke så ille likevel.

Kvelden bød på talentshow hvor Amerikas kommende stjerner fremførte sanger, sketsjer eller kroppslige forundeligheter. Jeg har aldri sett så mange "double-jointed" mennesker samlet på et sted. Det var nesten litt skummelt.

Jenni, Will & Mr. (Mike) Hermann

Onsdag var siste dagen. Vi gjorde mange forskjellige aktiviteter. En ting vi gjorde var å forme ut vårt forhold til Gud i leire.(Bilde kommer) Vi fikk også et lys hver som mange hadde skrevet en hyggelig hilsen på. Vi satt i en ring, tente lysene av hverandres lys og fortalte hvordan vår opplevelse av retreat hadde vært. Ellers pakket vi alle sakene våre og slang dem inn i vanen. Etter lunsj bar det tilbake til skolen. Dylan kjørte meg hjem.

Mitt lille mesterverk. (God & me)

Middag

Alyssa

Vi hadde utrolig mange talentede mennesker med oss!

Alyssa & Katie

Gjennom hele oppholdet mottok vi brev hjemmefra. Lærere og andre medlemmer av administrasjonen hadde mye bra å si om klassen min. Det var utrolig hyggelig å høre. Et av brevene skulle allikevel ende opp med å bli det værste for meg her. Vi fikk et brev fra familien vår. For min del ble det et brev fra vertsfamilien. Da Mr. Werkmeister delte ut konvoluttene hørte jeg en stemme inne i hodet mitt be om at brevet skulle være fra mine ekte foreldre, men jeg oppdaget ganske raskt Cindy´s håndskrift og jeg kjente det gå et gufs igjennom meg. Jeg ville virkelig ikke ha det brevet. Jeg fant meg selv sittende i et hjørne av rommet med tårer strømmende nedover kinnene mine uten å engang ha åpnet brevet. Da det ble åpnet, kjente jeg sinnet boble opp inni meg. Alt som stod i brevene(jeg fikk ett fra hver av søstrene og ett fra Cindy) var bare løgn. Jeg har hørt dem snakke om meg bak ryggen min og Tori har avslørt noen av de værste hemmelighetene om hva de egentlig syns om meg. Jeg la brevene på gulvet og gikk utenfor i den kalde natten. Paula(en helt fantastisk sekretær) kom ut og trøstet meg. Jeg stod og gråt i armene hennes da Mr. Hermann kom ut. Han stoppet ved oss og rakte meg en konvolutt med navnet mitt på. Jeg fikk frem et lite "takk" og prøvde å fjerne litt av de mørke områdene flekkene under øynene. Jeg satte meg tilbake i hjørnet og åpnet konvolutten. Tårene fant veien nedover kinnene igjen, men denne gangen fordi jeg var glad. Han hadde så mye fint å si om meg og jeg trengte det virkelig.

Senior Retreat har vært herlig. Jeg ble bedre kjent med vennene mine og fikk nye. Jeg vet ikke om jeg kom noe nærmere Gud, men hvis "God is love", tror jeg at jeg følte litt av ham i løpet av disse tre dagene.

Får du tilbudet om å dra på retreat - dra! Det er herlig!

Twilight

Dagene flyr fort forbi og antall dager igjen til jul blir færre og færre. Snøen lar heller vente på seg, mens kulden selvfølgelig er presis. Thanksgiving er neste punkt på programmet. Vertsfamilien min skal til Monett, Missouri, der Debbie(Cindy´s søster) og hennes mann bor. Jeg har fått tilbudet om å være igjen hjemme som barnevakt så jeg vet ikke helt hva jeg velger enda. 

Jeg var på kino i går, så "Twilight". For å være helt ærlig, hadde jeg ganske lave forventninger da jeg kjøpte billetten, men jeg dro allikevel bare for det sosiale. Filmen viste seg faktisk til å være ganske bra. Jeg fikk lyst til å lese boken som visstnok skal være enda bedre.

Da filmen var ferdig dro vi videre til "La Pachanga". Morsomme historier ble utvekslet og hemmeligheter som vi omtrent måtte sverge ed på å ikke fortelle videre. Vi hadde det veldig gøy. Jeg fikk også en koselig telefon fra nordligere strøk. Anniken, som hadde hvilende vakt eller hva det nå enn heter, ringte for å høre litt om når fargen på rommet mitt skulle forandres. Vi snakket i vel 10 minutter før de andre jentene skulle betale og jeg måtte legge på og vende tilbake til skravlebøttene.

Jeg gleder meg veldig til i morgen. Av to grunner. Jeg skal på noe som heter "Senior Retreat". Jeg er ikke helt sikker på hva det går ut på enda. Noe som også gjør det litt vanskeligere å pakke. Den andre grunnen er at jeg skal få møte Mrs. Hermann. Jeg er nesten litt nervøs, krysser fingre og tær for at hun kommer til å like meg.

Ellers har det vel egentlig ikke skjedd så veldig mye. Jeg har sovet en del. Jeg har ikke følt meg helt bra. Jazz Choir starter opp neste uke og jeg gleder meg masse! 

Håper alle har hatt en god helg! Ha en strålende uke :)

PS: Jeg klarte ikke å dy meg. Cindy etterlot i dag en lapp med telefonnummeret sitt på bilen til Jodie, servitøren på Cracker Barrel, med "call me if you want to" skrevet under. Jeg skal prøve å holde dere oppdatert på hva som skjer på den fronten.:p

Marshmallows & Ticket to Ride

Kjeks+Marshmallow(grillet)+Sjokolade= S´more 

Marshmallowene stod og godgjorde seg i den brennende peisen. Jeg tok meg selv i å smile et ekte smil for første gang siden jeg flyttet inn i dette huset. Smor´ene smakte herlig. Ikke det minste brent. Jentene, de av dem aom ikke synes jeg var helt teit og valgte pc´n istedet, satt sammen med meg og snakket(!) til meg. I hvertfall litt. Jeg fikk også Marisa til å spille Ticket to Ride. Det fikk meg til å tenke på alle spillekveldene vi har hatt hjemme i Norge. Jeg gleder meg til å komme hjem til det igjen - får gjøre det litt oftere.

Jeg tok en avgjørelse i går. Jeg skal fortelle Cindy med bestemt stemme at jeg ikke vil bo her mer. Men det er ikke det enkleste. Jeg snakket med Mr. Hermann og tilbudet om et rom i huset hans står fortsatt ved lag. Monica, som jeg hadde tenkt å ringe for litt støtte og rådgivning, skal selvfølgelig reise bort på ferie. Typisk.

Så hva gjør jeg nå? Jeg har jo ikke akkurat lyst til å si at jeg skal flytte for å så måtte bo der godt over en uke til fordi kontakten min har lyst på litt brunfarge på bena? 

Ellers så har jeg ikke tuberkolose! Og det er jo en bra ting:p Sykepleieren kom til skolen i dag for å sjekke meg. Området rundt stedet der sprøyten var satt var litt rødt og ømt, men den veldig turkiskledde damen sa at det gikk bra. Jeg tenkte at kanskje sprøyten er grunnen til at jeg har følt meg dårlig?

I morgen skal det også skje noe morsomt som aldri ville ha skjedd i Norge. Vi skal ha en prøve! Haha. For ikke å virke alt for nerdete skal jeg forklare litt nærmere. Det helt spesielle med denne prøven, er at vi ikke trenger å gjøre den alene! Vi får faktisk lov til å snakke sammen i grupper og allikevel teller den like mye som en av de individuelle. Er det ikke herlig?

Apropos prøver, jeg hadde kjemi-prøve i dag. Det gikk ikke så bra, kan man si. Hjernen min bestemte seg for å skru seg av etter 5 time, og ble plutselig allergisk for alt som het tall og kjemiske formler. Jeg var den siste til å levere den inn og hele tiden følte jeg at jeg måtte skyndte meg. Jaja, heldigvis har jeg "råd til" å få en dårlig karakter der. 

Til Anna: 

Frokost: kalkun Sandwich

Lunsj: ------||--------

Middag: kylling og noe potetgreier

Dessert: Smores

Jeg er veldig spent på hvordan det gikk på nominasjonsmøtet? Har jeg en mor på 2. eller 5. plass? Begge deler er uansett bra. Skolen har bedt for deg i hele dag, Mamma :p

Jeg håper alle får en god dag i morgen. Jeg setter veldig stor pris på at dere leser bloggen! Takk for alle kommentarer både her og på mail :)

Oppfordring: Gjør en tjeneste for en annen person i dag. Om det er å holde opp døren eller lage en varm kaffekopp en stressende morgen. Noe jeg virkelig kunne trengt, er et varmt bad og en håndfull tid til å la skuldrene falle tilbake i sin normale plass som de desverre ikke har sett så mye til den siste måneden. Så velg deg en person, eller gjerne fler, og få den personen til å smile!

Mystisk postkasse

Med rennende nese og hodepine bestemte jeg meg for å bli hjemme fra skolen i dag. Det skjedde ikke så mye, og jeg følte meg ikke bra. 

Jeg sov mesteparten av dagen med unntak av noen hyggelige avbrytelser fra nord. 

Dagens høydepunkt kom allikevel i form av en mail på facebook. Avsenderen var Anders Eide Røyneberg som meddelte at han hadde funnet ut at han savnet meg. Jeg ble veldig glad.

Ellers har dagen vært veldig kjedelig. Jeg var alene hjemme til klokken 6 da rabalderet begynte igjen. Jeg var ute av huset én gang for å ta meg en tur med firhjulingen til enden av veien. Der stod det en postkasse helt nedgrodd. Jeg satte med ned en liten stund mens kulden bet i kinnene mine, tenkte på postkassens historie. Hvem som kunne ha eid den, hvor gammel den var. Jeg fant aldri noe tilhørende hus så jeg antar at den må være ganske gammel. Den var av mur så det ville holdt noen år. Etter å ha sittet å fundert og filosofert en stund satte jeg meg på firhulingen og satte kursen hjem igjen der sengen ventet med sitt fineste smil. Jeg gav etter og krøp under de 2 teppene pluss dynen som var plassert der for å holde kroppstemperaturen min litt over frysepunktet. 

Til Anna:

Frokost: Kalkun sandwich

Lunsj: Melkesjokolade med nonstop, jeg er tross alt syk :p

Lykke til med nominasjonmøte i morgen, mamma! Håper alt går som det skal!

Oppfordring: Si "hei" til noen du ikke har pratet med på lenge og hør hvordan det går. Vis dem at du fortsatt er der for dem og se hvordan de lyser opp. Jeg ble utrolig glad  for mailen fra Anders. Vær en slik person i en annen persons liv i morgen :) Lykke til!

Prinsesse vilikke

Grensen for 3 måneder er nådd. Bursdager har fløyet forbi, og små skapninger har blitt bitte litt større. På rommet mitt står den store brune pakken. Jeg liker tanken på at kjente hender skal holde rundt den, og jeg stryker hånden over den ruglete overflaten enda en gang. Klamrer meg til tanken om at mine hender "indirekte" vil møte deres. 

 

Selene, Vicky, Becca, Toni & Verena

Helgen har vært forholdsvis hektisk. Hektisk på en litt god måte. Jeg gjorde mange hyggelige ting. På fredag dro jeg til "Lake of the Ozarks" med utvekslingsstudentene. Shopping stod med store bokstaver skrevet på agendaen. Noen visse tyskere fikk vann i munnen ved synet av "salg" og la intelligensen igjen på hotellet. Jeg endte opp som et lite pakkesel og bar rundt på både nye vinterjakker, sko og andre heeelt nødvendige ting. Det var veldig gøy:) Vi ble litt bedre kjent alle sammen.

  

Her ser du nesten hele gjengen! Sminkeløse og herlige!

 

 Monica hadde fått litt mye kaffe?

Selene, Monica´s utvekslingsstudent var også med. Hun er så negativ. Ingenting er bra nok og den mest brukte setningen er "I don´t speak english" med ordet "no" på en sterk andreplass. Ansiktet hennes er som gummi - vrenger seg til alle mulige grimaser som tolkes til at hun ikke er spesielt begeistret for oss andre. Da lørdagen kom var vi alle utslitte og de tunge tankene hennes seg ut av henne som sirup og dannet en tykk suppe rundt bena våre. Vi rømte omtrent fra henne til slutt. Det var trist. Men hvem har vel lyst til å være sammen med en person som bare kritiserer dem og finner noe negativt ved hver minste lille ting?

Uansett, bortsett fra Selenes holdning, var turen herlig! Vi koste oss masse og fikk utført oppdraget med å fylle bilen.

Bilen etter noen timer på "outlet" kjøpesenteret.

Da shoppingen var unnagjort satte vi oss i bilen og kjørte mot Jefferson City, hovedstaden i Missouri. Vi tok en del bilder før vi løp inn i bilen igjen og skrudde på varmen. De første snøfnuggene ble observert til stormende jubel fra de utenlandske! Becca hadde faktisk aldri sett snø før i hele sitt liv. Dette var første gang været her har minnet meg ordentlig om Norge. Jeg kunne lukke øynene og forestille meg en påske på fjellet med litt sur vind med snø som pisket forsiktig mot kinnene. Dette er også første gang jeg har likt denne typen vær :p

Da jeg var vel hjemme, hoppet jeg i dusjen før Cindy kjørte meg til Rachel´s. Hun ble atten. Det var masse mennesker der og vi så på en eller annen helt syk film om en trio som drepte andre mennesker på en helt grotesk måte. Jeg holdt hendene foran ansiktet en stund før jeg bestemte meg for å se på fotball for for å unngå varige mén:p

Da filmen var ferdig og guttene dratt hjem, la vi oss for å sove. Jeg sov overraskende godt. Jeg hadde nok en del å ta igjen. Sengen på hotellet ved Lake of the Ozarks ble delt med to andre jenter så kvaliteten på søvnen sank litt.

Vi våknet opp til frokost bestående av "cinnamon.rolls" og "donuts". Det var herlig.

Cindy kom og plukket meg opp før jeg tok turen mot frokost nummer 2. Vi dro til "Cracker Barrel". Jeg liker egentlig den restauranten veldig godt. Jeg stusset litt over at vi hadde den samme kelneren i dag igjen og spurte Cindy. Hun svarte at han var en god kelner, men det kom senere frem at hun valgte ham hver gang for å kunne flørte med ham. Hun har visst en tanke om at de skal gifte seg og leve lykkelig alle sine dager. Det kunne vært hyggelig det. Det er litt for mye østrogen i dette huset.

Håper dere har det bra der hjemme! Lykke til på gymprøven dere som har det;) 

 

En ball, to ball, tullball!

Med hovne ankler og lår som skrek ved hver minste bevegelse, labbet jeg med tunge skritt ut av gymsalen. Elaine var ikke å se og jeg kjente den sterke følelsen av å være forlatt. Jeg seg mot utgangsdøren der Tildon(vekt-trener) og Coach Woods stod. Tildon stoppet meg idet jeg åpnet døren "You had a really good form today - really good". Dagen som til nå hadde vært ganske horribel lysnet opp og jeg gikk, barføtt ut av skolen med et stort smil om munnen. Tildon er kjent for å være streng, og komplimenter er sjeldne å høre fra hans munn. Jeg hoppet bortover mot bilen som stod der med det store "surdyke" skiltet i vinduet, 30 minutter for sent selvfølgelig. Jeg hoppet delvis fordi jeg var glad og delvis fordi gradestokken har begynt å bevege seg nedover og jeg prøvde å forhindre at føttene mine frøs seg fast i bakken. 

Treningen i dag var morsom. Laget vårt består av jenter som definitivt har konkurranseinstinktet i god behold. Ballen fór gjennom luften og hender skjøt opp for å ta i mot. Lyden av føtter som sprang bortover gulvet var konstant. Løping er omtrent det eneste vi gjør. Sprint er det værste. Alle ser på deg. Det er bare et slikt typisk øyeblikk for å snuble i sine egne føtter. Jeg klarte meg greit denne gangen og kom meg helskinnet fra treningen med  begge bena i behold.

Som dere sikkert har skjønt, men som jeg ikke husker om jeg har skrevet, har jeg begynt å spille basketball. Jeg spiller på JV siden jeg aldri har spilt før, men det er egentlig helt greit. Da er det ihvertfall noen som er på omtrent det samme nivået som meg. Det er hardt da. Masse løping. Julia nektet å spille av denne grunnen. 

Til Anna:

Frokost: 2 biscuits + 2 cookies(fant ikke noe sunnere!)

Lunsj: chicken caesar wrap

Middag: pasta og grønnsaker + hvitløksbrød og en banan

Morgendagen venter med Am. Historie prøve og en annen type prøve som jeg ikke helt vet hva går ut på. Tenk litt på meg :)

Ha en strålende dag! Og gratulerer til Lisa som blir(for meg)/ble(for dere) 17 i dag/morgen!!

Håper at du spesielt får en herlig dag uten bekymringer!!

9 timer i kirken. Nå er jeg vel garantert vindusplass på toget til himmelen?

Helgen forsvant fort og vips så var det mandag igjen. Første basketballtrening var et faktum og jeg merket at jeg nesten besvimte etter all løpingen. Jeg må begynne å drikke mer vann og komme i bedre form :)

For å være helt ærlig, var ikke treningen så altfor morsom. Det var en hel orbok av nye ord og uttrykk som jeg aldri hadde hørt om noe som gjorde det litt vanskelig å følge ordre. Jeg satser bare på at det blir bedre i morgen. En av trenerne kom bort til meg og hjalp meg en del. Jeg ble veldig glad. jeg følte meg helt håpløs, men han sa det var bra at jeg prøvde. Etter løpingen kom han bort for å sjekke at det fortsatt var liv i meg:)

Faktisk så var jeg litt redd for ham i begynnelsen fordi han skrek så veldig til fotballgutta, men nå liker jeg han veldig godt.

På skolen hadde jeg både calculusprøve og fysikkquiz. Jeg har en litt dårlig følelse på matten, men fysikken tror jeg at gikk ganske bra :)

Da jeg kom hjem i dag spiste jeg middag. Eller ihvertfall deler av den. Jeg var alene i huset og telefonen ringte brått. jeg spratt opp og mistet maten ned på gulvet. Etter å ha ryddet opp kjente jeg at jeg ikke var så veldig sulten lenger og ryddet derfor hele kjøkkenet i stedet. Dette resulterte i 4 oppvaskmaskiner som ble satt i gang og tatt ut av, bare for at dere skal få et lite bilde av hvor mye oppvask det faktisk var. Å rydde det kjøkkenet er nesten som å gå på skattejakt. Du graver deg ned og vet aldri hva du finner. Om oppdagelsene kan regnes som "skatter" er et annet spørsmål.

Helgen var nesten litt stressende. På lørdag sov jeg omtrent hele dagen før Monica & Co. plukket meg opp for å dra for å se en film kalt "fireproof" med kirken hennes. Monica har forresten fått en ny "datter". Selene fra Italia. Jeg kjente et lite stikk av sjalusi ved tanken på at hun får lov til å bo hos Monica. Det var litt rart.

Selene er også rar forresten. Eller rar er egentlig litt for mildt. Hun er knallfjern, som fra en annen planet. Jeg har vært veldig grei mot henne, men hun har et slikt ansikt som forandrer seg til alle mulige forskjellige grimaser og hun synes at vi er fryktelig "crazy" (med rulle-R og "norsk" A.) Men selvfølgelig, dette er bare førsteinntrykket. Jeg skal gi henne noen flere sjanser til å motbevise min påstand. 

Søndagen ble tilbragt først i baptistkirken med Monica & Co. og deretter gikk turen til "Our Lady´s" som er vertsfamilien min sin kirke. Sistnevnte var veldig kjedelig og vertssøstrene mine var ikke generøse nok til å si at jeg ikke måtte være der før klokken var 5 og det var 30 min til vi skulle dra. 9 timer i kirken. Nå må jeg da komme til himmelen :p

Til Anna:

Frokost: Kalkun sandwich

Lunsj: Kalkun sandwich

Middag: Pasta & Kjøttdeig

Jeg har egentlig ikke så mye mer å rapportere. Håper dere får en strålende dag i morgen. Måtte snøen komme tilbake! :)

Trøtte tryner og gratis frokost:)

Fingrene mine gled igjennom håret til Leslie og Andrea, mens norske toner forsvant fra leppene mine. "You should totally go into music, Mag. You´re amazing" var det siste Andrea sa før pusten endret seg og jeg forstod at hun hadde dratt avsted til drømmenes rike. Leslie var fortsatt våken og ville at jeg "bare skulle synge eeen sang til" :)

Vi, Andrea, Leslie og jeg, lå på "the cloud", som Becca har kalt sengen sin. Becca selv lå på gulvet oppå et dusin soveposer. For første gang på lenge følte jeg meg skikkelig bra! Jeg satt der og smilte, mens tonene trillet ut av munnen min. Jeg smilte av den naturlige grunnen, jeg var glad. det var så deilig å sitte der og vite at jeg var et sted der det var noen som satte pris på meg, noen som jeg betyr noe for. Det var så deilig å slippe å tenke på hvordan jeg så ut eller hvordan jeg ble oppfattet av de andre. Jeg kunne bare være meg selv og de likte meg allikevel. 

Neste morgen stod vi opp klokken 4:30. "The blue Owl" åpnet klokken 6 og vi måtte være der tidlig for å være iblandt de 100 første kundene som fikk gratis frokost. Da klokken var 5, var det 4 trøtte jenter som satt og skalv inne i bilen til Becca, men med billettene som garanterte oss alle gratis frokost i hendene, var det verdt det. Vi stilte oss i køen rundt 6. Morgan kom også kjørende, med vått hår og rennende nese, klaget hun over at vi hadde vekket henne så tidlig.(Hun måtte forresten også betale for frokosten).

Resten av dagen gikk jeg rundt og smilte. Denne gangen av to grunner. 1. Jeg var utrolig trøtt. 2. Jeg var glad.

Dette er den samme følelsen jeg får hver gang jeg er med vennene mine. Og dette er den følelsen som dør hen med en gang jeg entrer huset med nummer 794. 

Klokken 5 ble jeg plukket opp av Ms. Needham og kjæresten hennes, Paul. Turen gikk mot St. Louis. Da vi kom innenfor bygrensen følte jeg meg overraskende nok mer "hjemme". Jeg savner det å bare kunne gå nedover Karl Johan og bare se, suge til seg alle lysene og lydene. Lukten av liv. Det finnes ingen slike gater i Festus. St. Louis er bedre. Paul tok oss med til AT & T bygningen der han jobber. Dette er den høyeste bygningen i St. Louis og utsikten var fantastisk. Jeg kunne stått og stirret i en evighet. Jeg elsket det.

Til Heidi:

- Det går mot kaldere tider nå, og været krever at du tar på en genser før du går ut. Jeg for min del foretrekker en jakke. Det har begynt å blåse også. Menmen, det er enda ikke under frysepunktet. Og skal det først være kaldt, syns jeg at værgudene kunne spandert litt snø på oss :)

Til Anna:

Frokost: French stuffed toast

Lunsj: sandwich + banan + chips

Middag: Chicken Fajita Quesadilla´s

Jeg håper alle for en god helg! :)

Vare: Livet. Minst holdbar til: ?

Obama! Obama! Folkemengden jublet idet den nye presidenten av USA ble erklært! Dagen i dag har vært spesiell. Stemningen på skolen var rar. Noen var sinte, mens andre strålte. Jeg var en av de som strålte:) Jeg tror virkelig Obama kan gjøre noe bra for dette landet!

Det var siste del av Hospice-training programmet i dag. Vi snakket om døden. Er du redd for å dø?

Skulle jeg være helt ærlig, må jeg si ja. Jeg er redd for det ukjente, har ikke lyst til å miste det jeg har nå, eller mer spesifikt de jeg har nå. Tanken på å en gang måtte forlate alt jeg er glad i og som betyr noe for meg er skremmende. Hva går man til? Himmelen? 

I går kom det noen fra "First Baptist Church" på døren - spurte etter "Margret". Jeg labbet ned trappen og satte meg på et av de teppebelagte trinnene. Det stod tre mennesker foran meg. to damer og en mann. De spurte meg hva jeg trodde skulle til for å komme til himmelen. Jeg smilte inni meg, "jeg håper det er en himmel", før jeg svarte at så lenge man tror på Jesus og ber om tilgivelse for syndene sine.

Jeg har lyst til å komme til himmelen. Et sted der alt er bare bra, ingen krangler. Du kan spise sjokolade hver dag uten å legge på deg et gram og alle er glade, lykkelige. Jeg har lyst til å komme til et slikt sted. 

Jeg kjenner litt på frykten av at det ikke er noe mer - at hele opplegget med himmelen bare er en nydelig historie som foreldre startet å fortelle sitt kreftsyke barn for at det ikke skulle være redd. Litt det samme som Astrid Lindgrens "Brødrene løvehjerte".

Jeg vet ikke, jeg. Jeg håper virkelig det er en himmel, at Gud finnes og at alle mennesker skal forenes igjen i himmelen etter at livet vårt her er over.

Hele opplegget med Hospice har fått meg til å tenke. Personene som er der har akkurat fått vite at varen de har kjøpt, er i ferd med å gå ut på dato. Varen er livet og utløpsdatoen kan variere fra et år til noen dager. 

Det var et spørsmål i religionstimen en gang: Har du lyst til å vite dagen du skal dø? Hvorfor eller hvorfor ikke?

Pasientene på hospice vet at de skal dø. Om de ikke vet den eksakte datoen, så vet de at det er snart. Jeg har egentlig lyst til å dø plutselig, slik at jeg ikke får tid til å grue meg. Samtidig som jeg har lyst til å få tid til å si ordentlig "hadet" og fortelle alle menneskene rundt meg hvor mye de betyr for meg.

Jeg liker egentlig ikke å tenke på døden. Det er et emne jeg gjerne har unngått hvis det har vørt mulig. Nå har jeg blitt kastet litt oppi det med både dødsstraff- og abortproblematikken, og ikke minst Hospice programmet.

Døden skremmer meg. Den er liksom så endelig. Jeg håper at den ikke er slutten, men heller en begynnelse på noe nytt og forhåpentligvis noe bedre. Jeg er bare litt for glad i vennene og familien min til å ville forlate dem.

Desverre går vi alle ut på dato en gang. Noen før andre. Ingen kan med sikkerhet vite hva som er på "den andre siden". En himmel, helvete eller rett og slett ingenting?

Jeg liker sitatet "Lev som om du skal dø i morgen, drøm som om du skal leve evig.". Jeg har lyst til å leve livet med denne innstillingen, og kanskje jeg finner Gud på veien? 

Til Anna:

Frokost: 2 knekkebrød med brunost

Lunsj: BBQ kyllingwrap

Middag: Kyllingsalat

Dagen i dag har som tidligere skrevet, vært litt spesiell. Men den har vært bra. Jeg fikk 100% på kjemiprøven og fikk igjen den calculus quizen som jeg var best i klassen på. Jeg mener virkelig ikke å skryte, men jeg har jobbet så hardt for den karakteren at jeg har lyst til å føre den opp her :)

Cindy plukket meg opp etter at jeg var ferdig med Hospice-treningen og deretter dro vi hjem. Julia øvelseskjørte fra butikken og hjem mens jeg satt bakerst og kjente jeg ble mer og mer religiøs idet bilen beveget seg over veibanen i interessante rykninger. Med foldede hender og sammenknepne øyne satt jeg resten av turen hjem. Da Julia var ute av bilen, var det min tur til å for første gang prøve å kjøre en bil med automatgir.

Dette ble en interessant opplevelse. Det gikk veldig fint helt til jeg glemte at jeg ikke hadde "clutch". Jeg trykket inn "clutchen" på vanlig vis, og endte med en bråstopp hvor både Cindy og jeg rykket i setene. Jeg kjørte veldig pent tilbake:p

"Nut of the day" :p Jeg snakket lenge med Mr. Hermann i dag, som vanlig, og av alle ting, kom vi inn på emnet trær og de fine fargene som nå pryder dem. Vet dere hvorfor bladene skifter farge fra grønt til rødt, gult og brunt?

Overraskelse til første riktige svar:)

Nei, i dag har det egentlig ikke skjedd så mye. I morgen er det skole igjen, og hvis den dagen skal bli bra, bør jeg få gjort resten av leksene mine.

Jeg håper dere har det bra! Gleder meg til å høre fra dere igjen! <3

Til Nina:

Du vet väl om att du är värdefull (Ingemar Olsson)

Refr.
Du vet väl om att du är värdefull
att du är viktig här ock nu
Att du är alskad för din egen skuld
för ingen annan är som du

1. vers
Det finns så manga som vill tala om att du bör vara si ock så,
men Gud Fader accepterar dej ändå och det kan du lita på

2.vers
Du passar in i själva skapelsen, det finns en uppgift just för dig,
men du är fri att göra vad du vill med den, att säja ja eller nej

Oppfordring: Fortell menneskene som betyr noe for deg at du er glad i dem! Ordne opp i krangler og tilgi. Du vet aldri hva som kan skje!

NObama??

Den store dagen nærmer seg med stormskritt. Dagen som kan komme til å skrive seg inn i historiebøkene som den dagen USA´s første mørkhudede president ble valgt. Jeg håper det. Spenningen er til å ta og føle på. Store skilt og laange reklamer kan sees overalt og tv-programmer er det lite av. Til og med den daglige praten er blitt påvirket, og du kan ikke gå igjennom én skoletime uten at emnet "presidential election" blir tatt opp. Palins rådyre briller eller Obama´s syn på abort. Skravla går i ett. Alt etter hva en foretrekker. 

Det er rart hvordan en dag kan komme til å forandre så mye. En stemme kan avgjøre alt. Det er nesten litt rart å være midt oppi det. De menneskene jeg har blitt kjent med og blitt glad i, blir påvirket av resultatet. Livene deres kan forandres ved én stemme. 

Vinner McCain, må antagelig mesteparten av vennene mine av det motsatte kjønn reise til Irak, eller Afghanistan. McCain mener at de kan kjempe to kriger. Tanken skremmer meg når jeg ser for meg soldater komme tilbake fra tjeneste. Noen med større psykiske lidelser - får ikke sove ordentlig resten av livet på grunn av mareritt. Lyden av bomber og skudd fra gevær går igjen inni hodene deres. Noen av dem avfyrt av dem selv. En annen person falt. En familie mistet sin far, ektemann eller sønn. Så er det de resterende, som kommer hjem i en kiste. Forhåpentligvis i en del. Krig er så grusomt. Og det blir plutselig så veldig nært når jeg vet at noen av de jeg spiser lunsjen min med hver dag, kanskje blir nødt til å kjenne krigen på kroppen. Krig unner jeg ingen. 

Jeg hadde en lang diskusjon med Cindy om valget. Jeg støtter Obama, mens hun er en stolt McCain-supporter. Og det er greit. Dette er et fritt land. Man har lov til å mene hva man vil. Jeg skulle bare ønske at hun hadde visst hva hun støttet før hun begynte å uttale seg. For å være helt ærlig tror jeg at hun stemmer McCain fordi faren hennes gjør det. Hun kom opp med to grunner til meg, smilte og følte seg veldig smart, Obama er "for" abort og Obama er "imot" småbedrifter. 

Jeg synes det var litt interessant. Ja, Obama er visst for abort, eller for at kvinnen skal få lov til å bestemme selv. McCain sier at abort skulle vært ulovlig, med unntak av incest og voldtekt. Akkurat her støtter jeg McCain. Men faktisk. Han har ikke rett til å si at han er helt " prolife". Jeg vil si at han er ganske langt ifra faktisk. Ja, han vil fjerne abort, men han er for dødsstraff. Jeg syne det er litt ironisk. Argumentet som blir brukt imot abort, er at "man tar et liv". Hva gjør man når man henretter noen?

Nok om det. Vi får bare krysse fingrene for at Obama vinner. Vi trenger ikke en ny Bush.

Til Anna:

Frokost: 2 knekkebrød + 1 biscuit

Lunsj: Kalkun wrap

Middag: Stor kyllingsalat

"Dessert": Oreo cookies + melk

Apropos kalkun. Fortalte jeg at jeg så en flokk med ville kalkuner her om dagen? Jeg syklet meg en tur og over veien løp rundt 20 kalkuner. Jeg skvatt og skjønte ikke helt hva det var. Da jeg skjønte det, begynte jeg å le. Jeg ble veldig overrumlet. Jeg hadde jo en anelse om at kalkuner levde fritt et eller annet sted, men at de gjorde det akkurat her, hadde jeg ikke trodd.

Det var utrolig gøy! :p 

Ellers har dagen i dag vært ganske bra. Jeg fikk tilbake mange kjemirapporter, og fikk 100% på alle unntatt én hvor jeg fikk 97%. 

Jeg ryddet rommet mitt så hvis jeg klarer å holde det ryddig én uke, får jeg 50 poeng :)

Ingen av de andre har ryddet rommene sine enda, men jeg lever enda i håpet. Gjør de ikke tingene denne uken håper jeg bare at Cindy klarer å holde sin del av avtalen og konfiskerer telefonene deres hvis de ikke har fått 50 poeng.

I morgen har jeg 3 prøver så dere får tenke litt på meg :)

Og sånn litt til sist så må jeg bare beklage at det har vært litt dystert å lese mine ord i det siste. Bloggen har av og til fungert som en måte til å få ut litt innestengte følelser. Jeg savner virkelig å ha én person jeg kan "tømme" meg litt til, bare fortelle alt.

Det er faktisk positive ting som skjer her også. I morgen, for eksempel er det basketball try-outs. Selv om alt vi gjør er løping så gleder jeg meg litt. Jeg elsker å bli kjent med nye mennesker og sålangt, de menneskene jeg har møtt på skolen, er helt fantastiske :)

Ha en god dag, smil litt for meg :)

The Foreign Kid = The Nazi?

Det var tre måpende munner og store lyne som stirret ned i mappen de akkurat hadde fått utdelt. Øynene flakket. Først på meg og så som et "må-vi-virkelig-gjøre-alt-dette"blikk på Cindy. 

"Tasks and Rewards" er navnet på "systemet" jeg har funnet opp. Hver og en av oss har fått hver sin mappe med en personlig forside. Julia sin er grønn med et bilde av Johnny Depp, Marisas er rosa med bilde av "The Jonas Brothers", Toris er full av blå bobler og min er heller nasjonalistisk med det norske flagget, et lite kart over Norge og et bilde av meg selv :)

Kort fortalt går systemet ut på at når du gjør en oppgave, får du poeng. Deretter kan du bytte inn poengene i en slags premie. Premiene er ting som: velge en ting som vi kan gjøre som familie, velge et sted å spise ute, velge en film vi kan se sammen, dra til kjøpesenteret, sitte en uke i forsetet, en hel dag med bare prisvinneren og Cindy, øvelseskjøre. Og den beste er egentlig; hvis du klarer å få 300 poeng i løpet av en uke, slipper du å gjøre noe den neste. MEN, har du mindre enn 50 poeng når uken er slutt, mister du telefonen din hele den neste uken. 

Jeg håper bare at Cindy klarer å sette foten ned. Jeg kjente jeg ble utrolig oppgitt da Tori, etter å ha fått utdelt mappen, fór som en virvelvind og "overflate-ryddet" overalt og tok poeng for det. Det lå fortsatt skitne sokker og tallerkener på gulvet, glass osv, men Cindy godkjente det(!) og lot Tori få sine 12 poeng. Hele hensikten blir borte hvis hun lar dem gjøre det på denne måten.

Men nok om det. I dag stod jeg opp tidlig for å dra på skolen. Ja, det er søndag, men vi har noe så fint som "Open House". Dette tilsvarer det vi ville kalt "åpen dag" i Norge. Skolen er åpen, lærerne forteller om fagene sine, Concert Choir synger, Concert- og Jazzband spiller. Det var faktisk ganske gøy. Jeg var der for å synge, men jeg fikk akkurat med meg begge bandene før vi måtte dra. Jeg elsker virkelig musikk.

Jeg snakket med Monica i går kveld. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Har dere noen forslag??

Ellers så syns jeg at jeg fikk dårlig respons på julegaveønsker. (Heidi var veldig flink:p) Hva ønsker dere dere?

Her har jula kommet for fullt selvom høsten knapt har begynt. Nå er det ut med Halloweenpynten og inn med julepynten. Jeg syns det er litt vel tidlig. Vi kunne ihvertfall ha ventet til Thanksgiving?

101.1(radiokanal) spiller kun julesanger, og jeg bestiller nok nesten billett til helvete når jeg sier dette, men jeg tror jeg begynner å bli litt lei av julen allerede. Og jeg er virkelig(!) et julemenneske. Jeg elsker alt som har med julen å gjøre. Men så er jul for meg snø og det å ha bakedag med mormor og barn. Her feirer de ikke jul på riktig dag engang:p

Siste del av dagen i dag ble tilbragt hos Tim and Janice´s. The Surdyke store har ingen editor enda så vi har sortert, brettet og "labeled" 700(!) nyhetsbrev som skal sendes ut til alle som en gang i tiden har kjøpt en Harley Davidson. Og vi er enda ikke ferdige. Det kan hende vi må tilbake i morgen.  Jentene stønnet da vi måtte dra, mens jeg var i strålende humør. Jeg elsker å "jobbe sammen", bare sitte og prate om alt og ingenting med musikk i bakgrunnen og helt glemme at det man faktisk gjør er kjedelig. Mens jentene maste fordi de ville dra hjem, var jeg omvendt - måtte bare brette noen til før vi dro. 

Dagens høydepunkt var vel egentlig telefonsamtaler på skype. Både Heidi, Anton, Amalie, Maria Kristin, Lill Gjertrud og Hans Kristian var med på å gjøre dagen litt mer interessant og ga meg litt mer forståelse av matteleksene :)

Til Anna:

Frokost: 1 biscuit

Lunsj: 3 Bisdcuits

Middag: Hamburgerbrød med kjøttdeigting på med ost of pommes frites.

Håper dere alle får en strålende dag!

 

Halloween!

Lyskasteren fra båten som seilte på Mississippi lyste på oss som svar på vårt, til sammenligning, utrolig beskjedne lommelyktlys. Barna vinte - hoppet opp og ned. Litt mye godteri innabords og litt for mange lopper i blodet.

 "The Hay-ride" var gøy. For dere som ikke vet hva dette er, er det en bil med en tilhenger bak. Oppi tilhengeren er det plassert høyballer som man sitter på og så kjører man rundt. Denne gangen, "trick or treating". Det var en opplevelse i seg selv å se hvordan folk hadde dekorert husene sine og stod klare til å dele ut godteri. Et hus som virkelig imponerte meg var et hus der de hadde forvandlet garasjen til et slags laboratorium. "Levende" rotter sprellet i rottefeller og en gal forsker stod bak et bord med en mann oppå og hentet ut godteri fra pasientens åpne sår i magen. Det så så vilt ekte ut. Jeg ble nesten litt redd, jeg. Tenk hvordan det må ha vært for de litt yngre. Mannen på operasjonsbordet beveget fingrene også, pulserende bevegelser, akkurat som han opplevde en umenneskelig smerte. Det var herlig.

Rolen(3) klemte hånden min hardt idet vi passerte skremmende mumier eller menn med ormer kommende ut av ansiktet og med en ekte hånd i hendene. Jeg var sammen med barna til Rene omtrent hele kvelden. De er så nydelige. Aubrey(7) var søvnig og sovnet mens jeg strøk henne gjennom håret. Jeg bar henne til bilen. Da alle barna var i bilen, satte vi kursen mot bensinstasjonen der Cindy møtte oss.

Monica ringte Cindy i dag - sa at jeg ikke hadde det bra. Jeg kjente klumpen i magen sprette frem fra skjulestedet sitt og kalde frysninger gikk nedover ryggen. Jeg formelig skalv. Jeg klarte ikke helt å bestemme meg for om det var p.g.a. det Monica hadde sagt eller det faktum at jeg skulle inn og ta den skriftlige førerprøven og jeg ikke hadde lest igjennom boken. Jeg fikk to forsøk. Første gang fikk jeg 8 feil(du kan ha 5 feil) mens jeg fikk en score på 100% andre gangen. Jeg hoppet av glede. Det er ikke mange som klarer det på bare to forsøk, og desto færre som klarer 100% :) Så nå er jeg den heldige innehaveren av en "permit" noe som vil si at jeg har lov til å øvelseskjøre og bare er den praktiske kjøreprøven igjen :)

Uansett. Da vi hadde alle tre jentene vel plassert på hver sin halloweenfest satt Cindy og jeg i bilen. Vi pratet. jeg fortalte henne at jeg har tenkt på å flytte til en annen vertsfamilie. Hun begynte å gråte. Hun bad meg gi dem litt mer tid. Frem til nyttår. Det er lenge. Jeg vet ikke om jeg kan gjøre det, men jeg skal vurdere det. Jeg føler meg så dårlig. Egoistisk. Jeg trenger mennesker. Jeg trenger at folk prater med meg. Ordentlig. Jeg trenger oppmerksomhet. Og når jeg leser ordene som fingrene mine akkurat skrev inn, kjenner jeg at klumpen blir enda litt større og piggene enda spissere. Da tårene begynte å piple ut av øyene hennes følte jeg meg som verdens værste menneske. Hun følte familien hennes ikke er bra nok for meg. Jeg fortalte henne alt. Hvordan jeg har probemer med at ingen plukker opp etter seg, kranglingen, mangelen av tid og kanskje det vanskeligste; at det at hun kjøper meg ting ikke gjør meg glad. Jeg sa ganske rett ut at jeg heller ville ha en halvtime av hennes tid enn de flotte tingene hun kjøper til meg. Apropos. Jeg fikk akkurat vite at hun har bestilt julegaven min fra "witty´s jeweleries". Det knøt seg i magen min da jeg hørte det. Det gjør meg litt trist. Jeg føler meg skyldig. Ting gjør ikke meg glad. De andre jentene ser ut til å være helt besatt. De vil alltid ha noe mer, noe bedre. Marisa har fått ny telefon 3 ganger mens jeg har vært her. De vet ikke hva det vil si å ta vare på tingene sine og takknemmelighet skal du lete langt etter. Takk er et annet ord du finner i fremmedordboken. Kanskje jeg kan gi dem en til jul?

Apropos jul. Hva ønsker dere dere? :)

Jeg har enda ikke begynt å kjøpe julegaver, men jeg har begynt å tenke litt. Prøver å danne meg en liten tanke om hvem jeg skal kjøpe gaver til og hva. Så nå er det bare å komme med ønsker! 

Til Anna:

Lunsj: Roast beef sandwich

Middag: 1 stykke Pizza

Usunne forlystelser: Iskaffeting

Til Heidi:

- Været i dag har vørt ganske deilig. Desverre brukte jeg ganske mye tid i bilen. Først til trafikkstasjonen for første forsøk på den skriftlige førerprøven. Deretter hit og dit. Jeg tror jeg var i bilen fra omtrent kl 9 om morgenen til 16.30. 

Neste år blir det en stor Halloweenfest hjemme hos oss!(Hvis mamma tillater det selvfølgelig!) Jeg har så lyst til å ta med meg denne tradisjonen hjem til Norge. Det er utrolig gøy.

Håper dere får en god helg! :)

PS: Vi stiller klokken tilbake natt til søndag så da blir det 7 timers tidsforskjell igjen. Just FYI.

Selvtillit og sånn :)

Den rystende meldingen ble lest over høytaleren. Noen sekunders stillhet. Det tok litt tid for nyheten å synke inn i hodene som allerede var ganske fulle etter dagens leksjoner. Fortumlede ansikter stirret på hverandre før jubelen brøt løs. Vi måtte desverre forlate skolen etter lunsj grunnet en vannledning som det hadde gått hull på. Og desverre har vi ikke skole i morgen av samme grunn. Alle jublet utenom meg.

Tankene svirret rundt som fluer over en flokk kuer, kunne ikke bestemme seg hvilket dyr de skulle sette seg på først. Lysten til å dra hjem til enhvers mattilsynsansatts mareritt var tilnærmet lik null. Jeg labbet avgårde mot kafeteriaen, tok en liten tur innom Mrs. Chibitty´s rom der jeg fikk vite at jeg hadde det beste resultatet i klassen på Calculus-quizen. 56/60. "Best i klassen". Jeg smakte på ordene, men enn hvor godt de smakte merket jeg at de ikke klarte å stilne den buldrende magen som formelig skrek etter mat. Jeg hoppet bort til Mr. Hermanns rom og fortalte han nyheten før jeg gjorde enda et nytt forsøk på å komme meg ned til kafeteriaen.

Lunsjen ble fortært i stillhet. Nicole lurte på om jeg ville være med og spise is etter skolen. Jeg ringte Cindy og spurte om jeg fikk lov. Jeg fikk tommelopp. Planen var deretter at jeg skulle være med nicole hjem, men Cindy endret mening og sa at jeg måtte møte dem på Bread Co. etter at Julia hadde tatt den skriftlige kjøreprøven. Heldigvis strøk hun på begge forsøkene så hun må tilbake igjen i morgen. (Heldigvis fordi at jeg også kanskje får muligheten til å prøve meg. Jeg må bare få lest den boka først:p)

I morges kom det noen meget interessante mennesker til skolen. Høytaleren kalte på "all seniorgirls", og ville ha oss ned i kafeteriaen der tre psykologer, inkludert skolepsykologen, ventet. Sammen skal de danne et program for jenter. Et program som skal hjelpe dem til å få bedre selvtillit og klare seg bedre, ikke komme utfor ting som rusmisbruk o.l. p.g.a. idiotiske ting som det å være populær. 

Jeg satt der ved det runde bordet og så minuttene forsvinne veldig raskt. Da første time var omme og Mrs. Decosty(rektoren) kom ned og meddelte at vi måtte avslutte, hadde vi fortsatt mange ting vi kunne ha snakket om. Den mannlige psykologen var spesielt flink. Han lot oss snakke og knyttet rask et bånd til oss. Selv om han var mann, var det ikke noe problem å snakke åpent.

Jeg oppdaget plutselig hvor bra miljøet blandt jentene er. Veldig bra faktisk. Jeg kjente at jeg ble stolt og takknemlig for å få lov til å være en del av det.

En ting vi snakket om var selvtillit. Higet etter å være populær, perfekt. Hvordan jenter ofrer liv og helse for å bli den personen de tror alle andre vil at de skal være. 

Hvem er du? Hva liker du å gjøre? hvilke egenskaper har du som person? 

Jeg ble sittende og lytte ganske intenst. Historienotatene, som jeg kunne smertelig trengt til prøven den neste timen, forble like blanke som da jeg kom. Ordene som fløt ut av munnen til psykologen minnet skremmende mye om mammas, og faktisk, da han spurte hvem vi så opp til og hadde som forbilde, svarte jeg "mamma´n min".

"The ice-breaker question" i religionstimen i dag var : "tror du at navnet ditt kan påvirke personligheten din"? Vi diskuterte lenge. Jeg tror egentlig ikke det. Jeg tror at jeg ville vært den samme personen om jeg hadde hatt navnet Desiré eller Anne. Mrs. Werkmeister tok oss deretter inn i en diskusjon av betydningen av navnene. Det var helt skremmende hvordan betydningene passet med personenes personlighet. Mrs. Werkmeister lurte på hva mitt navn betydde, og da jeg fortalte at det betydde "perle", smilte hun og sa : " Det passer perfekt!". Jeg ble veldig glad! :)

Monica ringte meg i dag. Jeg satt i bilen på vei til skolen. Cindys ansikt skrumpet sammen, og i en blanding av redsel og bebreidelse prøvde hun å lytte til ordene som ble sagt. Monicas tante Helen døde i dag. Og svigermoren hennes måtte operere hjertet. Jeg fikk dårlig samvittighet for å bringe enda flere problemer inn i tankene hennes. Vi avtalte å ringes etter skolen.

Da jeg satt ute i bile og ventet på at Cindy skulle bli ferdig med konferansen, ringte jeg henne. Vi snakket lenge. Hun tror jeg har gitt opp siden jeg nå vet at jeg har en annen familie som vil ta meg imot. Jeg prøver fortsatt. Det mener jeg virkelig. Men det er vanskelig. Monica sa at hun skulle ringe Meagan i Boston og deretter Cindy. Jeg tar det et skritt av gangen. jeg håper bare at dette løser seg til det beste.

 

Til Anna:

Frokost: Energybar

Lunsj: Tortilla

Usunne forlystelser: Is, kjeks og et eplekakestykke

Middag: Pizza

Til Heidi:

- Høsten har endelig kommet for fullt med alle sine flotte farger! Til forskjell fra Norge, har vi ikke så mye regn. Det er ikke "gufsent" på samme måte, hvis du skjønner hva jeg mener. Det er litt mer vår-følelse bare med herlige farger på trærne. 

Været i dag har vært litt varmere :) Solen skinner, men det blåser litt. Natten er kald og vi hadde våre første netter med nattefrost her for noen dager siden. Jeg misunner dere snøen jeg!! 

Oppfordring: Ta en time eller to, gjør noe for deg selv, noe du virkelig liker, og tenk på hvem du egentlig er? Hva liker du? Hva liker du ikke? Går du kledd i de klærne du går i fordi du selv liker dem eller fordi det er den stilen som er den "aksepterte"? Tenk litt over det. Deretter(huff, dette ble langt) har jeg lyst til at du skal plassere deg foran speilet, slippe ut magen og si høyt: Jeg er bra nok! 

Håper dere får en herlig dag, kveld, natt eller hva det nå enn er!