You got to love snowdays!

Snøen dalte rolig utenfor vinduet. Jeg vurderte å klype meg i armen, men slo tanken fra meg, bestemte meg for å gå ut og sjekke med hendene mine i stedet. Jeg tråkket ned i skoene og åpnet døren. Det var litt kaldt, jeg visste jeg burde ha tatt på meg en jakke. Heldigvis var oppdraget raskt utført. Jeg strakte hånden ned og løftet opp en håndfull av det kalde fenomenet. Det var sant! Den tykke, hvite massen var virkelig snø!

Noen minutter senere hadde jeg fått på meg klær og trådte inn i en slags varmedress. Cassie gjorde det samme og det varte ikke lenge før to myke skikkelser suste nedover bakken i full fart. Bakken utenfor huset fungerte perfekt. "Akebrettet" var en plastikkmatte som Wendell vanligvis bruker som underlag når han skifter olje på bilen.

Da fjeset mitt var fullstendig dekket med snø. Til og med øyevippene, og jeg omtrent ikke kunne føle det, bestemte vi oss for å gå inn. Inne ventet kakao med marshmallows oppi.

You got to love snowdays!!

"Washington, here I come!"

Bursdagfrokosten bestod av en bagel anbefalt av Morgan og kaffe laget av Josh(sønnen til Monica). "Bread Co." var navnet på caféen som fikk æren av vårt besøk. "Vi" var Rachel, Morgan, Nick, Leslie og meg. Mitch og Wess stakk innom for å si gratulerer med dagen og kjøpe frokost til å ta med.

Da frokosten var godt plassert i magen, kjørte vi over til skolens parkeringsplass hvor bussen ventet.

Det kriblet i magen min, "Washington, here I come!"

Bussen forlot skolens område da klokken var 12:00. I løpet av de første minuttene ble bursdagssangen sunget. "Happy Birthday, Mag!" 

Det er litt rart å tenke på at jeg nå er 18. Dagen jeg hadde ventet så utrolig lenge på føltes ikke så veldig annerledes fra de andre dagene jeg har opplevd så langt.

Etter at jeg hadde  takket og bukket og nikket og neiet, tok Mrs. Werkmeister mikrofonen og fortalte oss litt om hva vi kunne forvente oss på turen. hver og en av oss fikk utdelt et lite kort hvor vi "adopterte" en "ufødt" baby og forpliktet oss til å be for den i 9 måneder. Jeg kalte babyen min, Michael, kalte opp min liksom-baby etter min liksom-pappa. Dessuten liker jeg navnet veldig godt.

Partneren min på turen het Jess Recer. Jeg hadde faktisk aldri snakket med henne før jeg dumpet ned i setet ved siden av henne på bussen. nick hadde advart meg, søsteren til Jess hadde kallenavnet "Godzilla" og Jess selv, hadde ikke rykte på seg til å være så mye bedre.

Den nye iPoden ble raskt puttet inn i ørene og jeg slappet av til de harde tonene fra Mike´s spilleliste.

17 timer senere, fremdeles med øynene åpne, befant jeg meg på gulvet i midtgangen av bussen. Jess hadde presset meg lengre og lengre ut av setet så jeg bestemte meg for å gi opp kampen. Da klokken var 6, stoppet bussen utenfor Mc Donalds i Washington DC. Temperaturen var godt og vel under frysepunktet og min russiske hatt ble hentet frem da vi spaserte fra Mc Donalds og bort til "Verizon senteret" hvor messen skulle finne sted. Jeg tror aldri jeg har vært på en lengre messe! Dørene åpnet klokken 7 og vi forlot området rundt klokken 13.00(!). Rosenkransen(The Rosary, jeg husker ikke hva dette er på norsk) var den største utfordringen

. Jeg sluknet fort etter den tredje "Hail Mary"en.

Fra messen, bare det videre til frokost/lunsj før vi skulle starte demonstrasjonen. Demonstrasjonen i seg selv varte ikke sånn altfor lenge. Det myldret av mennesker på den store plassen og det gikk et unisont "ooh" gjennom mengden da en liten gutt, toppen 6 år, trådte opp på scenen som var rigget istand og spurte om noen hadde sett mammaen hans. Jeg tilbød meg gledelig til å ta han med hjem! (På en ikke-kidnapperisk måte)

Vi marsjerte lenge og vel. Jeg kom i snakk med flere personer. Dette var mennesker fra hele USA, alle samlet på ett sted for å vise sin støtte til "ProLife"bevegelsen. Jeg kan tenke meg hvordan det var da Vietnamkrigen herjet og bildene fra "Forrest Gump" ble plutselig litt mer ekte.

"Happy Birthday Margrethe! We love you!"

Ørene mine føltes som fyllt med bomull og nesen murt igjen. Jeg vandret rundt som i en boble av lyder og det mest hyppige brukte ordene var "What?" og "I´m sorry, but can you repeat that?". Det viktigste, hadde Mrs. Werkmeister sagt, er at dere ikke blir syke. Jeg smilte der jeg satt med åpen munn for å få litt oksygen inn kroppen, studerte hvordan leppene tørket ut etter en liten stund med åpen munn til forskjell fra en lukket en. Det er mange interessante oppdagelser man kan gjøre når man er forkjølet. 

Helgen har vært bra. Dette er også første gang uttrykket " feire tre dager til ende" virkelig har betydd noe. Det hele startet på fredag med pizza, bursdagskake(gulrotkake med 18 lys) og gave(en metallisk blå iPod shuffle som det var inngravert " Happy Birthday Margrethe! We love you!" Jeg ble utrolig glad!)

Lørdagen startet med vafler til frokost. Deretter tok vi ned juletreet før det bar til "South County" og skøyteisen ble erobret. Jeg ble kåret til "tidenes beste fall" grunnet et fall hvor alt gikk så fort at jeg ikke rakk å ta meg for og falt rett ned som en stokk. Jeg var overrasket over at det ikke var mer smertefullt enn det var, men jeg skal ikke klage. Tyler kom ut av opplevelsen med en hoven og rød kul i høyre siden av pannen etter et nært møte med kunstisen. 

På skøytestedet, jobbet det også noen gutter på omkring min alder som trodde at siden jeg var fra Norge, kunne jeg vel snakke polsk? Jeg lo litt før jeg med en triumferende stemme sa : "Kocham Cie" som betyr "jeg elsker deg".(Jeg visste jeg ville få bruk for det en gang). Bilturen tilbake ble brukt til å prøve å finne ut hva den andre setningen var, noe jeg endte opp med å rope ut da jeg fikk åpenbaringen.( Mam nanimje Margrethe).

"Middagen" ble fortært på en restaurant som heter "Culverts" eller noe lignende. Grunnen til gåseøynene er at jeg kun spiste en cookiedough iskrem hvilket smakte fortreffelig.

Søndagen var tydeligvis også regnet som min bursdag og en ny "bursdagsfrokost" ventet. Dette var også dagen jeg begynte å føle meg ordentlig dårlig. Nesesprayen ble tatt i bruk samt flere forskjellige vitaminer som visstnok skulle være mirakelkurer ble svelget ned.

Resten av dagen ble tilbragt sammen med "Angel" og strikketøyet. Jeg ble faktisk ferdig med skjerfet jeg laget til Cassie. Hvis dere er interessert, kan jeg laste opp et bilde.

I går hadde vi fri pga "Martin Luther King Jr. day". Jeg må virkelig si at den fridagen kom perfekt. Jeg var dårlig, og lo av meg selv da jeg hverken kunne høre, smake, eller lukte. 

Jeg fikk lastet inn sanger på min nydelige iPod og vasket badet. Ikke noe mer spennende enn det.

I dag føler jeg meg bedre. Senere i dag skal jeg til Rachel og overnatte med noen jenter. Jeg håper jeg får puste i natt og at jeg ikke snorker dem til døde. På det nåværende tidspunkt puster jeg igjennom munnen og samtidig tygger tyggegummi. Er jeg ikke begavet? :p 

Jeg må bli frisk. Fort. I morgen går bussen til Washington D.C. og det er ikke gøy å være syk, smitte hele bussen og dermed ødelegge turen. Jeg gleder meg masse! 

Bussen drar fra skolen i morgen rundt 12. Før det, skal jeg og noen venner dra på bursdagsfrokost. Dere har vel ikke glemt hvilken dag det er i morgen?

Jeg er "superexcited!" for å bruke et utenlandsk ord:p

18 år er egentlig ikke så stort her. Du er ikke så mye du kan "gjøre". Men uansett, jeg gleder meg:p

Jeg skal være i Washington DC pg omegn(er det et ord?) til søndag så forferd ikke om det ikke er noe nytt innlegg her på en stund:p

Søndagen blir det muligens musikal på meg med "legally blond" som tittel. Jeg har hørt at "the Fox" skal være helt fantastisk så jeg krysser fingre og tær for at vi skal dra. 

Ellers så er jeg veldig glad i dere! Lykke til med dans på Spellemannsprisen, Ann Kristin! 

Så flink du var, Nina, som måkte alle naboenes innkjørseler og Anniken som lagde herlig middag :)

Ellers takk til alle som følger med her. Dere er virkelig en god støtte som jeg setter utrolig stor pris på.

Ha en herlig uke alle sammen!!   

PS: Jeg har nå fått ny telefon og den andre skal gis tilbake til Cindy i morgen.

Mitt nye nummer er: 1-636-209-7773

Endelig snø!

Temperaturene har hoppet opp og ned, og i skrivende stund daler små snøfnugg utenfor vinduet. Sakte men sikkert danner de et mykt, hvitt teppe over den harde svarte asfalten. Jeg smiler av kontrasten. Følelsen som danser rundt i kroppen min er roligere enn den som herjet rundt i dag morges. Jeg er i "skomakergata-stemning" og nynner den kjente melodien i hodet, mens danner et bilde av Henki Kolstad som går ut på trappen og sjekker hvor kaldt det er. Jeg elsker snø.

Jeg tok klasseringen min inn til gullsmeden for å få steinen satt litt bedre på plass - jeg var redd for at den skulle falle ut. Da steinen var satt på plass, trodde jeg at problemet var ute av verden. Jeg satt i bilen til Dylan da telefonen ringte. På displayet stod navnet skrevet med bokstaver som syntes å være større en vanlig; Cindy Surdyke.

Jeg kjente at magen min begynte å oppføre seg merkverdig da jeg trykket på den grønne telefonen. Cindy lurte på hvorfor jeg hadde dratt til gullsmeden. Jeg forklarte at steinen var løs, og hun godtok forklaringen. Jeg stilte en høflig spørsmål om hvordan operasjonen hennes hadde gått og hun svarte at den hadde gått veldig bra. Jeg hadde bare lyst til å legge på så fort som mulig. I dag morges, imens cd til Queen runget fra høytalerene og jeg danset rundt på gulvet, kjente jeg at telefonen vibrerte i lommen. Tekstmeldingen var fra Cindy som tilbød seg å kjøpe ringen fra meg. Jeg sa at hvis hun ville ha ringen tilbake, kunne hun få den uten å betale meg noen ting, men at jeg ikke hadde hatt noen intensjoner om å selge den. I neste melding skrev hun at damen hos gullsmeden hadde sagt at jeg prøvde å selge den til henne, og jeg måtte på nytt forklare at steinen var løs og jeg ikke hadde lyst til å miste den. Cindy endret mening igjen og siste meldingen jeg fikk, sa hun at jeg kunne beholde ringen fordi den hadde vært en gave som hun hadde gitt som en mor til sin datter og det var det hun hadde sett på meg som. 

Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre nå. Følelsen i kroppen var ikke lett å temme. Mike skjønte at noe var galt så jeg fortalte han hva som hadde skjedd. Han ble sint, noe som forferdelig som det er, gjorde meg litt glad. Jeg følte meg virkelig ikke bra, og jeg kjente at jeg krympet meg hver gang jeg så Julia i gangen. Følelsen jeg trodde jeg hadde lagt fra meg en måned siden i Weaver Road, snek seg innpå meg. Jeg trodde jeg var ferdig med alt dette.

Men! Jeg tror jeg lovet noen å lysne opp bloggen litt. Bønnen fra i går, var til religionstimen. Mrs. Werkmeister var ikke sikker på om hun kunne ta med hele ettersom den er ganske lang. Jeg ble glad da jeg snakket med henne i dag og hun sa at hun antagelig ville ta den med i full lengde.

En annen positiv ting: Jeg besøkte Nancy i går og hun var friskere! Vi lo sammen, den "21-år-gamle" damen er ganske morsom.  Hun så ut til å sette pris på at jeg hadde vært der, og det gledet meg!

Jeg prøver også å få samlet sammen en liten gruppe fra Concert Choir som kan dra bort til "Festus Manor" og synge litt. Nancy fortalte at hun elsker musikk så jeg fant ut at det er det miste jeg kunne gjøre! :)

Dagens oppfordring: Invitér en spesiell person eller flere på en hyggelig, hjemmelaget middag!

Håper dere får en strålende helg!!

A prayer for the future

Life is like a journey and I am the traveler

But this journey does not come with a map

Walk with me, God, let me follow your lead.

So I´ll be able to finish the very last lap

 

There are so many paths waiting for me to walk them. 

Help me to now which one is the right.

And when I see struggles marching towards me.

Help me to not be afraid and take up the fight.

This time, God, is difficult. I have a lot of "creators"

working all night and all day

Parents, teachers, friends, and others

all of them want to have their own say

And as I can see my personality building

Be my foundation, the very first stone

And when there is a storm coming, keep me from falling

and never leave me alone

My titles will change. Now I have many.

Friend, student, teenager, child.

Prepare me for the changes, help me fit in.

So I don´t freak out and go totally wild.

So please hold my hand, God, and show me the way

So I can become perfect seen through your eyes

And someday when my journey is over

Please let me join you up there in the skies.

Amen.