Kalkundagen!

Jeg skjøt og traff faktisk på første forsøk!

Rambo & Bruce

Debbie & Nikki

Tori

Noen minutter etter at jeg hadde sagt "hadet" til Dylan, fikk jeg beskjeden om at vi skulle dra igjen om en halvtime. Jeg skyndtet meg opp på rommet mitt og tømte ut innholdet i bagen min ut på gulvet. Deretter slang jeg klær nedi bagen igjen. Jeg vet ikke hvor mye av det jeg faktisk trengte, men. 

Etter fire timer med bilkjøring, var vi fremme i Monett. Julia og jeg tok en rask tur bort på bensinstasjonen for å kjøpe noe "snacks". Vi kom i snakk med en hyggelig mann som Julia karakteriserte som "creeper". Vi kjøpte det vi skulle ha og trasket tilbake igjen. 

Debbie & Cindy

Jake, Jackson & Marisa

Neste morgen våknet jeg av at telefonen min vibrerte. 8 nye meldinger. Alle som én var fra venner som ønsket med en god "Kalkundag". 

Thanksgiving, høytiden som består av mat. Du starter dagen med et godt måltid og deretter småspiser du på det resten av dagen. Maten var nydelig!

Vi dro til Bruce´s(Debbie´s(Cindy´s søster) mann) familie. Det var veldig hyggelig.

Jackson

Et bilde jeg likte:)

Etter at vi hadde spist så mye at det var et mirakel at vi fikk plass i bilen, dro vi til Debbie´s hus. Vi så på "The sisterhood and the travelingpants 2" og hadde det veldig hyggelig!

Vi avsluttet kvelden på hotellet med "snacks" igjen. Av en eller annen grunn mister jeg matlysten med en gang noen av vertssøstrene mine stapper noe inn i kjeften. God slankekur det!

Håper alle har hatt en strålende uke! :)

Tori

"Hvorfor snakke sammen når man kan tekste?"

 

Tori & Dozer

  

Et annet bilde jeg likte :)

Senior Retreat!

Senior Retreat, tre dager sammen med vennene mine borte fra alt. Fredricktown var navnet på byen og "Pinecrest camp" navnet på campen. Omtrent alle seniorene hadde pakket alle sakene sine og presset seg inn i skolens veldig gule buss. Musikken spiltes høyt over høytalerne og mer eller mindre klare jentestemmer runget idet bussen forlot skolens område etter siste time på mandag. En time senere og med en pipende lyd i øret trådte jeg ut av bussen og omtrent hoppet bortover grusen. Forventningene som hadde vært ikke-eksisterende hadde utviklet seg. Jeg gledet meg masse!

Forventningene ble besvart med forgylte bokstaver! Vi kom frem rundt halv fire på mandag da det første vi gjorde, var å samles i konferanserommet der vi fikk en liten introduksjon av selve opplegget og alle "lederne". Dette var mitt første møte med Mrs. Herman også kalt Cassie. Dette var det eneste jeg hadde vært bekymret for. Jeg husket jeg lå i sengen søndag kveld og funderte på om hun ville like meg eller ikke. Det er på en måte ganske essensielt. Til min store glede likte hun meg kjempegodt. Jeg kunne endelig senke skuldrene litt.

Apropos å senke skuldrene, dette var det eneste jeg ikke likte med retreaten. Jeg fikk tid til å tenke, tid til å la alt som har plaget meg kravle seg opp fra hullet jeg hadde gravd så veldig dypt. 

Etter introduksjonen, ble vi delt inn i grupper. Vi tegnet "livsgrafen" vår, en slags tidslinje over livene våre. Etter middag gikk vi inn i gymsalen der stearinlys var tent i en ring. Vi stilte oss rundt den og en etter en la vi livslinjene våre i en kurv i midten. Deretter holdt vi hender og ba før to prester kom rundt og gav oss noe velsignet olje og korsets tegn i hendene våre. Det var annerledes, interessant. Litt rart.

Til kvelden fyrte vi opp et bål utenfor. Luke overtalte meg til å synge, og uten at jeg la merke til det, samlet det seg flere og flere mennesker seg rundt oss. Da sangen var ferdig brøt Lukes ansikt ut i en grimase jeg ikke visste helt hvordan jeg skulle tolke før han sa " That was hauntingly beautiful! I love you!". Slapp av, han har kjæreste. 

Jacob & Andrea

Hele gjengen!

Tirsdagen startet tidlig med et vel gjennomtenkt skjema over hvem som skulle dusje først. Frokosten startet klokken 8.15. Etter frokost startet den veldig programfyllte dagen som bød på blant annet noe som het "dyads", vi fikk partnere som vi skulle snakke med i 45 minutter, det var faktisk veldig hyggelig. Jeg snakket med en som heter Kenny. Cassie og Mike Hermann(forsatt rart å kalle dem ved fornavn) holdt et foredrag om kommunikasjon. Jeg ble helt overvelmet over forholdet deres. De er virkelig to personer som jeg tror elsker hverandre. Jeg smilte mye den dagen. Men jeg gråt mye også. Dette var dagen for " Circle o´sob". Vi satt i en ring og snakket om hvordan kjærlighet kan være en dårlig ting. Jeg ble sjokkert over hvor mange forferdelige ting vennene mine har opplevd. Overgrep, mishandling, alkoholikere til foreldre og verre ting. 

Jeg forholdt meg ganske stille, hadde ikke så mye å fortelle om. Familien min er visst ikke så ille likevel.

Kvelden bød på talentshow hvor Amerikas kommende stjerner fremførte sanger, sketsjer eller kroppslige forundeligheter. Jeg har aldri sett så mange "double-jointed" mennesker samlet på et sted. Det var nesten litt skummelt.

Jenni, Will & Mr. (Mike) Hermann

Onsdag var siste dagen. Vi gjorde mange forskjellige aktiviteter. En ting vi gjorde var å forme ut vårt forhold til Gud i leire.(Bilde kommer) Vi fikk også et lys hver som mange hadde skrevet en hyggelig hilsen på. Vi satt i en ring, tente lysene av hverandres lys og fortalte hvordan vår opplevelse av retreat hadde vært. Ellers pakket vi alle sakene våre og slang dem inn i vanen. Etter lunsj bar det tilbake til skolen. Dylan kjørte meg hjem.

Mitt lille mesterverk. (God & me)

Middag

Alyssa

Vi hadde utrolig mange talentede mennesker med oss!

Alyssa & Katie

Gjennom hele oppholdet mottok vi brev hjemmefra. Lærere og andre medlemmer av administrasjonen hadde mye bra å si om klassen min. Det var utrolig hyggelig å høre. Et av brevene skulle allikevel ende opp med å bli det værste for meg her. Vi fikk et brev fra familien vår. For min del ble det et brev fra vertsfamilien. Da Mr. Werkmeister delte ut konvoluttene hørte jeg en stemme inne i hodet mitt be om at brevet skulle være fra mine ekte foreldre, men jeg oppdaget ganske raskt Cindy´s håndskrift og jeg kjente det gå et gufs igjennom meg. Jeg ville virkelig ikke ha det brevet. Jeg fant meg selv sittende i et hjørne av rommet med tårer strømmende nedover kinnene mine uten å engang ha åpnet brevet. Da det ble åpnet, kjente jeg sinnet boble opp inni meg. Alt som stod i brevene(jeg fikk ett fra hver av søstrene og ett fra Cindy) var bare løgn. Jeg har hørt dem snakke om meg bak ryggen min og Tori har avslørt noen av de værste hemmelighetene om hva de egentlig syns om meg. Jeg la brevene på gulvet og gikk utenfor i den kalde natten. Paula(en helt fantastisk sekretær) kom ut og trøstet meg. Jeg stod og gråt i armene hennes da Mr. Hermann kom ut. Han stoppet ved oss og rakte meg en konvolutt med navnet mitt på. Jeg fikk frem et lite "takk" og prøvde å fjerne litt av de mørke områdene flekkene under øynene. Jeg satte meg tilbake i hjørnet og åpnet konvolutten. Tårene fant veien nedover kinnene igjen, men denne gangen fordi jeg var glad. Han hadde så mye fint å si om meg og jeg trengte det virkelig.

Senior Retreat har vært herlig. Jeg ble bedre kjent med vennene mine og fikk nye. Jeg vet ikke om jeg kom noe nærmere Gud, men hvis "God is love", tror jeg at jeg følte litt av ham i løpet av disse tre dagene.

Får du tilbudet om å dra på retreat - dra! Det er herlig!

Twilight

Dagene flyr fort forbi og antall dager igjen til jul blir færre og færre. Snøen lar heller vente på seg, mens kulden selvfølgelig er presis. Thanksgiving er neste punkt på programmet. Vertsfamilien min skal til Monett, Missouri, der Debbie(Cindy´s søster) og hennes mann bor. Jeg har fått tilbudet om å være igjen hjemme som barnevakt så jeg vet ikke helt hva jeg velger enda. 

Jeg var på kino i går, så "Twilight". For å være helt ærlig, hadde jeg ganske lave forventninger da jeg kjøpte billetten, men jeg dro allikevel bare for det sosiale. Filmen viste seg faktisk til å være ganske bra. Jeg fikk lyst til å lese boken som visstnok skal være enda bedre.

Da filmen var ferdig dro vi videre til "La Pachanga". Morsomme historier ble utvekslet og hemmeligheter som vi omtrent måtte sverge ed på å ikke fortelle videre. Vi hadde det veldig gøy. Jeg fikk også en koselig telefon fra nordligere strøk. Anniken, som hadde hvilende vakt eller hva det nå enn heter, ringte for å høre litt om når fargen på rommet mitt skulle forandres. Vi snakket i vel 10 minutter før de andre jentene skulle betale og jeg måtte legge på og vende tilbake til skravlebøttene.

Jeg gleder meg veldig til i morgen. Av to grunner. Jeg skal på noe som heter "Senior Retreat". Jeg er ikke helt sikker på hva det går ut på enda. Noe som også gjør det litt vanskeligere å pakke. Den andre grunnen er at jeg skal få møte Mrs. Hermann. Jeg er nesten litt nervøs, krysser fingre og tær for at hun kommer til å like meg.

Ellers har det vel egentlig ikke skjedd så veldig mye. Jeg har sovet en del. Jeg har ikke følt meg helt bra. Jazz Choir starter opp neste uke og jeg gleder meg masse! 

Håper alle har hatt en god helg! Ha en strålende uke :)

PS: Jeg klarte ikke å dy meg. Cindy etterlot i dag en lapp med telefonnummeret sitt på bilen til Jodie, servitøren på Cracker Barrel, med "call me if you want to" skrevet under. Jeg skal prøve å holde dere oppdatert på hva som skjer på den fronten.:p

Marshmallows & Ticket to Ride

Kjeks+Marshmallow(grillet)+Sjokolade= S´more 

Marshmallowene stod og godgjorde seg i den brennende peisen. Jeg tok meg selv i å smile et ekte smil for første gang siden jeg flyttet inn i dette huset. Smor´ene smakte herlig. Ikke det minste brent. Jentene, de av dem aom ikke synes jeg var helt teit og valgte pc´n istedet, satt sammen med meg og snakket(!) til meg. I hvertfall litt. Jeg fikk også Marisa til å spille Ticket to Ride. Det fikk meg til å tenke på alle spillekveldene vi har hatt hjemme i Norge. Jeg gleder meg til å komme hjem til det igjen - får gjøre det litt oftere.

Jeg tok en avgjørelse i går. Jeg skal fortelle Cindy med bestemt stemme at jeg ikke vil bo her mer. Men det er ikke det enkleste. Jeg snakket med Mr. Hermann og tilbudet om et rom i huset hans står fortsatt ved lag. Monica, som jeg hadde tenkt å ringe for litt støtte og rådgivning, skal selvfølgelig reise bort på ferie. Typisk.

Så hva gjør jeg nå? Jeg har jo ikke akkurat lyst til å si at jeg skal flytte for å så måtte bo der godt over en uke til fordi kontakten min har lyst på litt brunfarge på bena? 

Ellers så har jeg ikke tuberkolose! Og det er jo en bra ting:p Sykepleieren kom til skolen i dag for å sjekke meg. Området rundt stedet der sprøyten var satt var litt rødt og ømt, men den veldig turkiskledde damen sa at det gikk bra. Jeg tenkte at kanskje sprøyten er grunnen til at jeg har følt meg dårlig?

I morgen skal det også skje noe morsomt som aldri ville ha skjedd i Norge. Vi skal ha en prøve! Haha. For ikke å virke alt for nerdete skal jeg forklare litt nærmere. Det helt spesielle med denne prøven, er at vi ikke trenger å gjøre den alene! Vi får faktisk lov til å snakke sammen i grupper og allikevel teller den like mye som en av de individuelle. Er det ikke herlig?

Apropos prøver, jeg hadde kjemi-prøve i dag. Det gikk ikke så bra, kan man si. Hjernen min bestemte seg for å skru seg av etter 5 time, og ble plutselig allergisk for alt som het tall og kjemiske formler. Jeg var den siste til å levere den inn og hele tiden følte jeg at jeg måtte skyndte meg. Jaja, heldigvis har jeg "råd til" å få en dårlig karakter der. 

Til Anna: 

Frokost: kalkun Sandwich

Lunsj: ------||--------

Middag: kylling og noe potetgreier

Dessert: Smores

Jeg er veldig spent på hvordan det gikk på nominasjonsmøtet? Har jeg en mor på 2. eller 5. plass? Begge deler er uansett bra. Skolen har bedt for deg i hele dag, Mamma :p

Jeg håper alle får en god dag i morgen. Jeg setter veldig stor pris på at dere leser bloggen! Takk for alle kommentarer både her og på mail :)

Oppfordring: Gjør en tjeneste for en annen person i dag. Om det er å holde opp døren eller lage en varm kaffekopp en stressende morgen. Noe jeg virkelig kunne trengt, er et varmt bad og en håndfull tid til å la skuldrene falle tilbake i sin normale plass som de desverre ikke har sett så mye til den siste måneden. Så velg deg en person, eller gjerne fler, og få den personen til å smile!

Mystisk postkasse

Med rennende nese og hodepine bestemte jeg meg for å bli hjemme fra skolen i dag. Det skjedde ikke så mye, og jeg følte meg ikke bra. 

Jeg sov mesteparten av dagen med unntak av noen hyggelige avbrytelser fra nord. 

Dagens høydepunkt kom allikevel i form av en mail på facebook. Avsenderen var Anders Eide Røyneberg som meddelte at han hadde funnet ut at han savnet meg. Jeg ble veldig glad.

Ellers har dagen vært veldig kjedelig. Jeg var alene hjemme til klokken 6 da rabalderet begynte igjen. Jeg var ute av huset én gang for å ta meg en tur med firhjulingen til enden av veien. Der stod det en postkasse helt nedgrodd. Jeg satte med ned en liten stund mens kulden bet i kinnene mine, tenkte på postkassens historie. Hvem som kunne ha eid den, hvor gammel den var. Jeg fant aldri noe tilhørende hus så jeg antar at den må være ganske gammel. Den var av mur så det ville holdt noen år. Etter å ha sittet å fundert og filosofert en stund satte jeg meg på firhulingen og satte kursen hjem igjen der sengen ventet med sitt fineste smil. Jeg gav etter og krøp under de 2 teppene pluss dynen som var plassert der for å holde kroppstemperaturen min litt over frysepunktet. 

Til Anna:

Frokost: Kalkun sandwich

Lunsj: Melkesjokolade med nonstop, jeg er tross alt syk :p

Lykke til med nominasjonmøte i morgen, mamma! Håper alt går som det skal!

Oppfordring: Si "hei" til noen du ikke har pratet med på lenge og hør hvordan det går. Vis dem at du fortsatt er der for dem og se hvordan de lyser opp. Jeg ble utrolig glad  for mailen fra Anders. Vær en slik person i en annen persons liv i morgen :) Lykke til!