9 timer i kirken. Nå er jeg vel garantert vindusplass på toget til himmelen?

Helgen forsvant fort og vips så var det mandag igjen. Første basketballtrening var et faktum og jeg merket at jeg nesten besvimte etter all løpingen. Jeg må begynne å drikke mer vann og komme i bedre form :)

For å være helt ærlig, var ikke treningen så altfor morsom. Det var en hel orbok av nye ord og uttrykk som jeg aldri hadde hørt om noe som gjorde det litt vanskelig å følge ordre. Jeg satser bare på at det blir bedre i morgen. En av trenerne kom bort til meg og hjalp meg en del. Jeg ble veldig glad. jeg følte meg helt håpløs, men han sa det var bra at jeg prøvde. Etter løpingen kom han bort for å sjekke at det fortsatt var liv i meg:)

Faktisk så var jeg litt redd for ham i begynnelsen fordi han skrek så veldig til fotballgutta, men nå liker jeg han veldig godt.

På skolen hadde jeg både calculusprøve og fysikkquiz. Jeg har en litt dårlig følelse på matten, men fysikken tror jeg at gikk ganske bra :)

Da jeg kom hjem i dag spiste jeg middag. Eller ihvertfall deler av den. Jeg var alene i huset og telefonen ringte brått. jeg spratt opp og mistet maten ned på gulvet. Etter å ha ryddet opp kjente jeg at jeg ikke var så veldig sulten lenger og ryddet derfor hele kjøkkenet i stedet. Dette resulterte i 4 oppvaskmaskiner som ble satt i gang og tatt ut av, bare for at dere skal få et lite bilde av hvor mye oppvask det faktisk var. Å rydde det kjøkkenet er nesten som å gå på skattejakt. Du graver deg ned og vet aldri hva du finner. Om oppdagelsene kan regnes som "skatter" er et annet spørsmål.

Helgen var nesten litt stressende. På lørdag sov jeg omtrent hele dagen før Monica & Co. plukket meg opp for å dra for å se en film kalt "fireproof" med kirken hennes. Monica har forresten fått en ny "datter". Selene fra Italia. Jeg kjente et lite stikk av sjalusi ved tanken på at hun får lov til å bo hos Monica. Det var litt rart.

Selene er også rar forresten. Eller rar er egentlig litt for mildt. Hun er knallfjern, som fra en annen planet. Jeg har vært veldig grei mot henne, men hun har et slikt ansikt som forandrer seg til alle mulige forskjellige grimaser og hun synes at vi er fryktelig "crazy" (med rulle-R og "norsk" A.) Men selvfølgelig, dette er bare førsteinntrykket. Jeg skal gi henne noen flere sjanser til å motbevise min påstand. 

Søndagen ble tilbragt først i baptistkirken med Monica & Co. og deretter gikk turen til "Our Lady´s" som er vertsfamilien min sin kirke. Sistnevnte var veldig kjedelig og vertssøstrene mine var ikke generøse nok til å si at jeg ikke måtte være der før klokken var 5 og det var 30 min til vi skulle dra. 9 timer i kirken. Nå må jeg da komme til himmelen :p

Til Anna:

Frokost: Kalkun sandwich

Lunsj: Kalkun sandwich

Middag: Pasta & Kjøttdeig

Jeg har egentlig ikke så mye mer å rapportere. Håper dere får en strålende dag i morgen. Måtte snøen komme tilbake! :)

Trøtte tryner og gratis frokost:)

Fingrene mine gled igjennom håret til Leslie og Andrea, mens norske toner forsvant fra leppene mine. "You should totally go into music, Mag. You´re amazing" var det siste Andrea sa før pusten endret seg og jeg forstod at hun hadde dratt avsted til drømmenes rike. Leslie var fortsatt våken og ville at jeg "bare skulle synge eeen sang til" :)

Vi, Andrea, Leslie og jeg, lå på "the cloud", som Becca har kalt sengen sin. Becca selv lå på gulvet oppå et dusin soveposer. For første gang på lenge følte jeg meg skikkelig bra! Jeg satt der og smilte, mens tonene trillet ut av munnen min. Jeg smilte av den naturlige grunnen, jeg var glad. det var så deilig å sitte der og vite at jeg var et sted der det var noen som satte pris på meg, noen som jeg betyr noe for. Det var så deilig å slippe å tenke på hvordan jeg så ut eller hvordan jeg ble oppfattet av de andre. Jeg kunne bare være meg selv og de likte meg allikevel. 

Neste morgen stod vi opp klokken 4:30. "The blue Owl" åpnet klokken 6 og vi måtte være der tidlig for å være iblandt de 100 første kundene som fikk gratis frokost. Da klokken var 5, var det 4 trøtte jenter som satt og skalv inne i bilen til Becca, men med billettene som garanterte oss alle gratis frokost i hendene, var det verdt det. Vi stilte oss i køen rundt 6. Morgan kom også kjørende, med vått hår og rennende nese, klaget hun over at vi hadde vekket henne så tidlig.(Hun måtte forresten også betale for frokosten).

Resten av dagen gikk jeg rundt og smilte. Denne gangen av to grunner. 1. Jeg var utrolig trøtt. 2. Jeg var glad.

Dette er den samme følelsen jeg får hver gang jeg er med vennene mine. Og dette er den følelsen som dør hen med en gang jeg entrer huset med nummer 794. 

Klokken 5 ble jeg plukket opp av Ms. Needham og kjæresten hennes, Paul. Turen gikk mot St. Louis. Da vi kom innenfor bygrensen følte jeg meg overraskende nok mer "hjemme". Jeg savner det å bare kunne gå nedover Karl Johan og bare se, suge til seg alle lysene og lydene. Lukten av liv. Det finnes ingen slike gater i Festus. St. Louis er bedre. Paul tok oss med til AT & T bygningen der han jobber. Dette er den høyeste bygningen i St. Louis og utsikten var fantastisk. Jeg kunne stått og stirret i en evighet. Jeg elsket det.

Til Heidi:

- Det går mot kaldere tider nå, og været krever at du tar på en genser før du går ut. Jeg for min del foretrekker en jakke. Det har begynt å blåse også. Menmen, det er enda ikke under frysepunktet. Og skal det først være kaldt, syns jeg at værgudene kunne spandert litt snø på oss :)

Til Anna:

Frokost: French stuffed toast

Lunsj: sandwich + banan + chips

Middag: Chicken Fajita Quesadilla´s

Jeg håper alle for en god helg! :)

Vare: Livet. Minst holdbar til: ?

Obama! Obama! Folkemengden jublet idet den nye presidenten av USA ble erklært! Dagen i dag har vært spesiell. Stemningen på skolen var rar. Noen var sinte, mens andre strålte. Jeg var en av de som strålte:) Jeg tror virkelig Obama kan gjøre noe bra for dette landet!

Det var siste del av Hospice-training programmet i dag. Vi snakket om døden. Er du redd for å dø?

Skulle jeg være helt ærlig, må jeg si ja. Jeg er redd for det ukjente, har ikke lyst til å miste det jeg har nå, eller mer spesifikt de jeg har nå. Tanken på å en gang måtte forlate alt jeg er glad i og som betyr noe for meg er skremmende. Hva går man til? Himmelen? 

I går kom det noen fra "First Baptist Church" på døren - spurte etter "Margret". Jeg labbet ned trappen og satte meg på et av de teppebelagte trinnene. Det stod tre mennesker foran meg. to damer og en mann. De spurte meg hva jeg trodde skulle til for å komme til himmelen. Jeg smilte inni meg, "jeg håper det er en himmel", før jeg svarte at så lenge man tror på Jesus og ber om tilgivelse for syndene sine.

Jeg har lyst til å komme til himmelen. Et sted der alt er bare bra, ingen krangler. Du kan spise sjokolade hver dag uten å legge på deg et gram og alle er glade, lykkelige. Jeg har lyst til å komme til et slikt sted. 

Jeg kjenner litt på frykten av at det ikke er noe mer - at hele opplegget med himmelen bare er en nydelig historie som foreldre startet å fortelle sitt kreftsyke barn for at det ikke skulle være redd. Litt det samme som Astrid Lindgrens "Brødrene løvehjerte".

Jeg vet ikke, jeg. Jeg håper virkelig det er en himmel, at Gud finnes og at alle mennesker skal forenes igjen i himmelen etter at livet vårt her er over.

Hele opplegget med Hospice har fått meg til å tenke. Personene som er der har akkurat fått vite at varen de har kjøpt, er i ferd med å gå ut på dato. Varen er livet og utløpsdatoen kan variere fra et år til noen dager. 

Det var et spørsmål i religionstimen en gang: Har du lyst til å vite dagen du skal dø? Hvorfor eller hvorfor ikke?

Pasientene på hospice vet at de skal dø. Om de ikke vet den eksakte datoen, så vet de at det er snart. Jeg har egentlig lyst til å dø plutselig, slik at jeg ikke får tid til å grue meg. Samtidig som jeg har lyst til å få tid til å si ordentlig "hadet" og fortelle alle menneskene rundt meg hvor mye de betyr for meg.

Jeg liker egentlig ikke å tenke på døden. Det er et emne jeg gjerne har unngått hvis det har vørt mulig. Nå har jeg blitt kastet litt oppi det med både dødsstraff- og abortproblematikken, og ikke minst Hospice programmet.

Døden skremmer meg. Den er liksom så endelig. Jeg håper at den ikke er slutten, men heller en begynnelse på noe nytt og forhåpentligvis noe bedre. Jeg er bare litt for glad i vennene og familien min til å ville forlate dem.

Desverre går vi alle ut på dato en gang. Noen før andre. Ingen kan med sikkerhet vite hva som er på "den andre siden". En himmel, helvete eller rett og slett ingenting?

Jeg liker sitatet "Lev som om du skal dø i morgen, drøm som om du skal leve evig.". Jeg har lyst til å leve livet med denne innstillingen, og kanskje jeg finner Gud på veien? 

Til Anna:

Frokost: 2 knekkebrød med brunost

Lunsj: BBQ kyllingwrap

Middag: Kyllingsalat

Dagen i dag har som tidligere skrevet, vært litt spesiell. Men den har vært bra. Jeg fikk 100% på kjemiprøven og fikk igjen den calculus quizen som jeg var best i klassen på. Jeg mener virkelig ikke å skryte, men jeg har jobbet så hardt for den karakteren at jeg har lyst til å føre den opp her :)

Cindy plukket meg opp etter at jeg var ferdig med Hospice-treningen og deretter dro vi hjem. Julia øvelseskjørte fra butikken og hjem mens jeg satt bakerst og kjente jeg ble mer og mer religiøs idet bilen beveget seg over veibanen i interessante rykninger. Med foldede hender og sammenknepne øyne satt jeg resten av turen hjem. Da Julia var ute av bilen, var det min tur til å for første gang prøve å kjøre en bil med automatgir.

Dette ble en interessant opplevelse. Det gikk veldig fint helt til jeg glemte at jeg ikke hadde "clutch". Jeg trykket inn "clutchen" på vanlig vis, og endte med en bråstopp hvor både Cindy og jeg rykket i setene. Jeg kjørte veldig pent tilbake:p

"Nut of the day" :p Jeg snakket lenge med Mr. Hermann i dag, som vanlig, og av alle ting, kom vi inn på emnet trær og de fine fargene som nå pryder dem. Vet dere hvorfor bladene skifter farge fra grønt til rødt, gult og brunt?

Overraskelse til første riktige svar:)

Nei, i dag har det egentlig ikke skjedd så mye. I morgen er det skole igjen, og hvis den dagen skal bli bra, bør jeg få gjort resten av leksene mine.

Jeg håper dere har det bra! Gleder meg til å høre fra dere igjen! <3

Til Nina:

Du vet väl om att du är värdefull (Ingemar Olsson)

Refr.
Du vet väl om att du är värdefull
att du är viktig här ock nu
Att du är alskad för din egen skuld
för ingen annan är som du

1. vers
Det finns så manga som vill tala om att du bör vara si ock så,
men Gud Fader accepterar dej ändå och det kan du lita på

2.vers
Du passar in i själva skapelsen, det finns en uppgift just för dig,
men du är fri att göra vad du vill med den, att säja ja eller nej

Oppfordring: Fortell menneskene som betyr noe for deg at du er glad i dem! Ordne opp i krangler og tilgi. Du vet aldri hva som kan skje!

NObama??

Den store dagen nærmer seg med stormskritt. Dagen som kan komme til å skrive seg inn i historiebøkene som den dagen USA´s første mørkhudede president ble valgt. Jeg håper det. Spenningen er til å ta og føle på. Store skilt og laange reklamer kan sees overalt og tv-programmer er det lite av. Til og med den daglige praten er blitt påvirket, og du kan ikke gå igjennom én skoletime uten at emnet "presidential election" blir tatt opp. Palins rådyre briller eller Obama´s syn på abort. Skravla går i ett. Alt etter hva en foretrekker. 

Det er rart hvordan en dag kan komme til å forandre så mye. En stemme kan avgjøre alt. Det er nesten litt rart å være midt oppi det. De menneskene jeg har blitt kjent med og blitt glad i, blir påvirket av resultatet. Livene deres kan forandres ved én stemme. 

Vinner McCain, må antagelig mesteparten av vennene mine av det motsatte kjønn reise til Irak, eller Afghanistan. McCain mener at de kan kjempe to kriger. Tanken skremmer meg når jeg ser for meg soldater komme tilbake fra tjeneste. Noen med større psykiske lidelser - får ikke sove ordentlig resten av livet på grunn av mareritt. Lyden av bomber og skudd fra gevær går igjen inni hodene deres. Noen av dem avfyrt av dem selv. En annen person falt. En familie mistet sin far, ektemann eller sønn. Så er det de resterende, som kommer hjem i en kiste. Forhåpentligvis i en del. Krig er så grusomt. Og det blir plutselig så veldig nært når jeg vet at noen av de jeg spiser lunsjen min med hver dag, kanskje blir nødt til å kjenne krigen på kroppen. Krig unner jeg ingen. 

Jeg hadde en lang diskusjon med Cindy om valget. Jeg støtter Obama, mens hun er en stolt McCain-supporter. Og det er greit. Dette er et fritt land. Man har lov til å mene hva man vil. Jeg skulle bare ønske at hun hadde visst hva hun støttet før hun begynte å uttale seg. For å være helt ærlig tror jeg at hun stemmer McCain fordi faren hennes gjør det. Hun kom opp med to grunner til meg, smilte og følte seg veldig smart, Obama er "for" abort og Obama er "imot" småbedrifter. 

Jeg synes det var litt interessant. Ja, Obama er visst for abort, eller for at kvinnen skal få lov til å bestemme selv. McCain sier at abort skulle vært ulovlig, med unntak av incest og voldtekt. Akkurat her støtter jeg McCain. Men faktisk. Han har ikke rett til å si at han er helt " prolife". Jeg vil si at han er ganske langt ifra faktisk. Ja, han vil fjerne abort, men han er for dødsstraff. Jeg syne det er litt ironisk. Argumentet som blir brukt imot abort, er at "man tar et liv". Hva gjør man når man henretter noen?

Nok om det. Vi får bare krysse fingrene for at Obama vinner. Vi trenger ikke en ny Bush.

Til Anna:

Frokost: 2 knekkebrød + 1 biscuit

Lunsj: Kalkun wrap

Middag: Stor kyllingsalat

"Dessert": Oreo cookies + melk

Apropos kalkun. Fortalte jeg at jeg så en flokk med ville kalkuner her om dagen? Jeg syklet meg en tur og over veien løp rundt 20 kalkuner. Jeg skvatt og skjønte ikke helt hva det var. Da jeg skjønte det, begynte jeg å le. Jeg ble veldig overrumlet. Jeg hadde jo en anelse om at kalkuner levde fritt et eller annet sted, men at de gjorde det akkurat her, hadde jeg ikke trodd.

Det var utrolig gøy! :p 

Ellers har dagen i dag vært ganske bra. Jeg fikk tilbake mange kjemirapporter, og fikk 100% på alle unntatt én hvor jeg fikk 97%. 

Jeg ryddet rommet mitt så hvis jeg klarer å holde det ryddig én uke, får jeg 50 poeng :)

Ingen av de andre har ryddet rommene sine enda, men jeg lever enda i håpet. Gjør de ikke tingene denne uken håper jeg bare at Cindy klarer å holde sin del av avtalen og konfiskerer telefonene deres hvis de ikke har fått 50 poeng.

I morgen har jeg 3 prøver så dere får tenke litt på meg :)

Og sånn litt til sist så må jeg bare beklage at det har vært litt dystert å lese mine ord i det siste. Bloggen har av og til fungert som en måte til å få ut litt innestengte følelser. Jeg savner virkelig å ha én person jeg kan "tømme" meg litt til, bare fortelle alt.

Det er faktisk positive ting som skjer her også. I morgen, for eksempel er det basketball try-outs. Selv om alt vi gjør er løping så gleder jeg meg litt. Jeg elsker å bli kjent med nye mennesker og sålangt, de menneskene jeg har møtt på skolen, er helt fantastiske :)

Ha en god dag, smil litt for meg :)

The Foreign Kid = The Nazi?

Det var tre måpende munner og store lyne som stirret ned i mappen de akkurat hadde fått utdelt. Øynene flakket. Først på meg og så som et "må-vi-virkelig-gjøre-alt-dette"blikk på Cindy. 

"Tasks and Rewards" er navnet på "systemet" jeg har funnet opp. Hver og en av oss har fått hver sin mappe med en personlig forside. Julia sin er grønn med et bilde av Johnny Depp, Marisas er rosa med bilde av "The Jonas Brothers", Toris er full av blå bobler og min er heller nasjonalistisk med det norske flagget, et lite kart over Norge og et bilde av meg selv :)

Kort fortalt går systemet ut på at når du gjør en oppgave, får du poeng. Deretter kan du bytte inn poengene i en slags premie. Premiene er ting som: velge en ting som vi kan gjøre som familie, velge et sted å spise ute, velge en film vi kan se sammen, dra til kjøpesenteret, sitte en uke i forsetet, en hel dag med bare prisvinneren og Cindy, øvelseskjøre. Og den beste er egentlig; hvis du klarer å få 300 poeng i løpet av en uke, slipper du å gjøre noe den neste. MEN, har du mindre enn 50 poeng når uken er slutt, mister du telefonen din hele den neste uken. 

Jeg håper bare at Cindy klarer å sette foten ned. Jeg kjente jeg ble utrolig oppgitt da Tori, etter å ha fått utdelt mappen, fór som en virvelvind og "overflate-ryddet" overalt og tok poeng for det. Det lå fortsatt skitne sokker og tallerkener på gulvet, glass osv, men Cindy godkjente det(!) og lot Tori få sine 12 poeng. Hele hensikten blir borte hvis hun lar dem gjøre det på denne måten.

Men nok om det. I dag stod jeg opp tidlig for å dra på skolen. Ja, det er søndag, men vi har noe så fint som "Open House". Dette tilsvarer det vi ville kalt "åpen dag" i Norge. Skolen er åpen, lærerne forteller om fagene sine, Concert Choir synger, Concert- og Jazzband spiller. Det var faktisk ganske gøy. Jeg var der for å synge, men jeg fikk akkurat med meg begge bandene før vi måtte dra. Jeg elsker virkelig musikk.

Jeg snakket med Monica i går kveld. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Har dere noen forslag??

Ellers så syns jeg at jeg fikk dårlig respons på julegaveønsker. (Heidi var veldig flink:p) Hva ønsker dere dere?

Her har jula kommet for fullt selvom høsten knapt har begynt. Nå er det ut med Halloweenpynten og inn med julepynten. Jeg syns det er litt vel tidlig. Vi kunne ihvertfall ha ventet til Thanksgiving?

101.1(radiokanal) spiller kun julesanger, og jeg bestiller nok nesten billett til helvete når jeg sier dette, men jeg tror jeg begynner å bli litt lei av julen allerede. Og jeg er virkelig(!) et julemenneske. Jeg elsker alt som har med julen å gjøre. Men så er jul for meg snø og det å ha bakedag med mormor og barn. Her feirer de ikke jul på riktig dag engang:p

Siste del av dagen i dag ble tilbragt hos Tim and Janice´s. The Surdyke store har ingen editor enda så vi har sortert, brettet og "labeled" 700(!) nyhetsbrev som skal sendes ut til alle som en gang i tiden har kjøpt en Harley Davidson. Og vi er enda ikke ferdige. Det kan hende vi må tilbake i morgen.  Jentene stønnet da vi måtte dra, mens jeg var i strålende humør. Jeg elsker å "jobbe sammen", bare sitte og prate om alt og ingenting med musikk i bakgrunnen og helt glemme at det man faktisk gjør er kjedelig. Mens jentene maste fordi de ville dra hjem, var jeg omvendt - måtte bare brette noen til før vi dro. 

Dagens høydepunkt var vel egentlig telefonsamtaler på skype. Både Heidi, Anton, Amalie, Maria Kristin, Lill Gjertrud og Hans Kristian var med på å gjøre dagen litt mer interessant og ga meg litt mer forståelse av matteleksene :)

Til Anna:

Frokost: 1 biscuit

Lunsj: 3 Bisdcuits

Middag: Hamburgerbrød med kjøttdeigting på med ost of pommes frites.

Håper dere alle får en strålende dag!