Vare: Livet. Minst holdbar til: ?

Obama! Obama! Folkemengden jublet idet den nye presidenten av USA ble erklært! Dagen i dag har vært spesiell. Stemningen på skolen var rar. Noen var sinte, mens andre strålte. Jeg var en av de som strålte:) Jeg tror virkelig Obama kan gjøre noe bra for dette landet!

Det var siste del av Hospice-training programmet i dag. Vi snakket om døden. Er du redd for å dø?

Skulle jeg være helt ærlig, må jeg si ja. Jeg er redd for det ukjente, har ikke lyst til å miste det jeg har nå, eller mer spesifikt de jeg har nå. Tanken på å en gang måtte forlate alt jeg er glad i og som betyr noe for meg er skremmende. Hva går man til? Himmelen? 

I går kom det noen fra "First Baptist Church" på døren - spurte etter "Margret". Jeg labbet ned trappen og satte meg på et av de teppebelagte trinnene. Det stod tre mennesker foran meg. to damer og en mann. De spurte meg hva jeg trodde skulle til for å komme til himmelen. Jeg smilte inni meg, "jeg håper det er en himmel", før jeg svarte at så lenge man tror på Jesus og ber om tilgivelse for syndene sine.

Jeg har lyst til å komme til himmelen. Et sted der alt er bare bra, ingen krangler. Du kan spise sjokolade hver dag uten å legge på deg et gram og alle er glade, lykkelige. Jeg har lyst til å komme til et slikt sted. 

Jeg kjenner litt på frykten av at det ikke er noe mer - at hele opplegget med himmelen bare er en nydelig historie som foreldre startet å fortelle sitt kreftsyke barn for at det ikke skulle være redd. Litt det samme som Astrid Lindgrens "Brødrene løvehjerte".

Jeg vet ikke, jeg. Jeg håper virkelig det er en himmel, at Gud finnes og at alle mennesker skal forenes igjen i himmelen etter at livet vårt her er over.

Hele opplegget med Hospice har fått meg til å tenke. Personene som er der har akkurat fått vite at varen de har kjøpt, er i ferd med å gå ut på dato. Varen er livet og utløpsdatoen kan variere fra et år til noen dager. 

Det var et spørsmål i religionstimen en gang: Har du lyst til å vite dagen du skal dø? Hvorfor eller hvorfor ikke?

Pasientene på hospice vet at de skal dø. Om de ikke vet den eksakte datoen, så vet de at det er snart. Jeg har egentlig lyst til å dø plutselig, slik at jeg ikke får tid til å grue meg. Samtidig som jeg har lyst til å få tid til å si ordentlig "hadet" og fortelle alle menneskene rundt meg hvor mye de betyr for meg.

Jeg liker egentlig ikke å tenke på døden. Det er et emne jeg gjerne har unngått hvis det har vørt mulig. Nå har jeg blitt kastet litt oppi det med både dødsstraff- og abortproblematikken, og ikke minst Hospice programmet.

Døden skremmer meg. Den er liksom så endelig. Jeg håper at den ikke er slutten, men heller en begynnelse på noe nytt og forhåpentligvis noe bedre. Jeg er bare litt for glad i vennene og familien min til å ville forlate dem.

Desverre går vi alle ut på dato en gang. Noen før andre. Ingen kan med sikkerhet vite hva som er på "den andre siden". En himmel, helvete eller rett og slett ingenting?

Jeg liker sitatet "Lev som om du skal dø i morgen, drøm som om du skal leve evig.". Jeg har lyst til å leve livet med denne innstillingen, og kanskje jeg finner Gud på veien? 

Til Anna:

Frokost: 2 knekkebrød med brunost

Lunsj: BBQ kyllingwrap

Middag: Kyllingsalat

Dagen i dag har som tidligere skrevet, vært litt spesiell. Men den har vært bra. Jeg fikk 100% på kjemiprøven og fikk igjen den calculus quizen som jeg var best i klassen på. Jeg mener virkelig ikke å skryte, men jeg har jobbet så hardt for den karakteren at jeg har lyst til å føre den opp her :)

Cindy plukket meg opp etter at jeg var ferdig med Hospice-treningen og deretter dro vi hjem. Julia øvelseskjørte fra butikken og hjem mens jeg satt bakerst og kjente jeg ble mer og mer religiøs idet bilen beveget seg over veibanen i interessante rykninger. Med foldede hender og sammenknepne øyne satt jeg resten av turen hjem. Da Julia var ute av bilen, var det min tur til å for første gang prøve å kjøre en bil med automatgir.

Dette ble en interessant opplevelse. Det gikk veldig fint helt til jeg glemte at jeg ikke hadde "clutch". Jeg trykket inn "clutchen" på vanlig vis, og endte med en bråstopp hvor både Cindy og jeg rykket i setene. Jeg kjørte veldig pent tilbake:p

"Nut of the day" :p Jeg snakket lenge med Mr. Hermann i dag, som vanlig, og av alle ting, kom vi inn på emnet trær og de fine fargene som nå pryder dem. Vet dere hvorfor bladene skifter farge fra grønt til rødt, gult og brunt?

Overraskelse til første riktige svar:)

Nei, i dag har det egentlig ikke skjedd så mye. I morgen er det skole igjen, og hvis den dagen skal bli bra, bør jeg få gjort resten av leksene mine.

Jeg håper dere har det bra! Gleder meg til å høre fra dere igjen! <3

Til Nina:

Du vet väl om att du är värdefull (Ingemar Olsson)

Refr.
Du vet väl om att du är värdefull
att du är viktig här ock nu
Att du är alskad för din egen skuld
för ingen annan är som du

1. vers
Det finns så manga som vill tala om att du bör vara si ock så,
men Gud Fader accepterar dej ändå och det kan du lita på

2.vers
Du passar in i själva skapelsen, det finns en uppgift just för dig,
men du är fri att göra vad du vill med den, att säja ja eller nej

Oppfordring: Fortell menneskene som betyr noe for deg at du er glad i dem! Ordne opp i krangler og tilgi. Du vet aldri hva som kan skje!

NObama??

Den store dagen nærmer seg med stormskritt. Dagen som kan komme til å skrive seg inn i historiebøkene som den dagen USA´s første mørkhudede president ble valgt. Jeg håper det. Spenningen er til å ta og føle på. Store skilt og laange reklamer kan sees overalt og tv-programmer er det lite av. Til og med den daglige praten er blitt påvirket, og du kan ikke gå igjennom én skoletime uten at emnet "presidential election" blir tatt opp. Palins rådyre briller eller Obama´s syn på abort. Skravla går i ett. Alt etter hva en foretrekker. 

Det er rart hvordan en dag kan komme til å forandre så mye. En stemme kan avgjøre alt. Det er nesten litt rart å være midt oppi det. De menneskene jeg har blitt kjent med og blitt glad i, blir påvirket av resultatet. Livene deres kan forandres ved én stemme. 

Vinner McCain, må antagelig mesteparten av vennene mine av det motsatte kjønn reise til Irak, eller Afghanistan. McCain mener at de kan kjempe to kriger. Tanken skremmer meg når jeg ser for meg soldater komme tilbake fra tjeneste. Noen med større psykiske lidelser - får ikke sove ordentlig resten av livet på grunn av mareritt. Lyden av bomber og skudd fra gevær går igjen inni hodene deres. Noen av dem avfyrt av dem selv. En annen person falt. En familie mistet sin far, ektemann eller sønn. Så er det de resterende, som kommer hjem i en kiste. Forhåpentligvis i en del. Krig er så grusomt. Og det blir plutselig så veldig nært når jeg vet at noen av de jeg spiser lunsjen min med hver dag, kanskje blir nødt til å kjenne krigen på kroppen. Krig unner jeg ingen. 

Jeg hadde en lang diskusjon med Cindy om valget. Jeg støtter Obama, mens hun er en stolt McCain-supporter. Og det er greit. Dette er et fritt land. Man har lov til å mene hva man vil. Jeg skulle bare ønske at hun hadde visst hva hun støttet før hun begynte å uttale seg. For å være helt ærlig tror jeg at hun stemmer McCain fordi faren hennes gjør det. Hun kom opp med to grunner til meg, smilte og følte seg veldig smart, Obama er "for" abort og Obama er "imot" småbedrifter. 

Jeg synes det var litt interessant. Ja, Obama er visst for abort, eller for at kvinnen skal få lov til å bestemme selv. McCain sier at abort skulle vært ulovlig, med unntak av incest og voldtekt. Akkurat her støtter jeg McCain. Men faktisk. Han har ikke rett til å si at han er helt " prolife". Jeg vil si at han er ganske langt ifra faktisk. Ja, han vil fjerne abort, men han er for dødsstraff. Jeg syne det er litt ironisk. Argumentet som blir brukt imot abort, er at "man tar et liv". Hva gjør man når man henretter noen?

Nok om det. Vi får bare krysse fingrene for at Obama vinner. Vi trenger ikke en ny Bush.

Til Anna:

Frokost: 2 knekkebrød + 1 biscuit

Lunsj: Kalkun wrap

Middag: Stor kyllingsalat

"Dessert": Oreo cookies + melk

Apropos kalkun. Fortalte jeg at jeg så en flokk med ville kalkuner her om dagen? Jeg syklet meg en tur og over veien løp rundt 20 kalkuner. Jeg skvatt og skjønte ikke helt hva det var. Da jeg skjønte det, begynte jeg å le. Jeg ble veldig overrumlet. Jeg hadde jo en anelse om at kalkuner levde fritt et eller annet sted, men at de gjorde det akkurat her, hadde jeg ikke trodd.

Det var utrolig gøy! :p 

Ellers har dagen i dag vært ganske bra. Jeg fikk tilbake mange kjemirapporter, og fikk 100% på alle unntatt én hvor jeg fikk 97%. 

Jeg ryddet rommet mitt så hvis jeg klarer å holde det ryddig én uke, får jeg 50 poeng :)

Ingen av de andre har ryddet rommene sine enda, men jeg lever enda i håpet. Gjør de ikke tingene denne uken håper jeg bare at Cindy klarer å holde sin del av avtalen og konfiskerer telefonene deres hvis de ikke har fått 50 poeng.

I morgen har jeg 3 prøver så dere får tenke litt på meg :)

Og sånn litt til sist så må jeg bare beklage at det har vært litt dystert å lese mine ord i det siste. Bloggen har av og til fungert som en måte til å få ut litt innestengte følelser. Jeg savner virkelig å ha én person jeg kan "tømme" meg litt til, bare fortelle alt.

Det er faktisk positive ting som skjer her også. I morgen, for eksempel er det basketball try-outs. Selv om alt vi gjør er løping så gleder jeg meg litt. Jeg elsker å bli kjent med nye mennesker og sålangt, de menneskene jeg har møtt på skolen, er helt fantastiske :)

Ha en god dag, smil litt for meg :)

The Foreign Kid = The Nazi?

Det var tre måpende munner og store lyne som stirret ned i mappen de akkurat hadde fått utdelt. Øynene flakket. Først på meg og så som et "må-vi-virkelig-gjøre-alt-dette"blikk på Cindy. 

"Tasks and Rewards" er navnet på "systemet" jeg har funnet opp. Hver og en av oss har fått hver sin mappe med en personlig forside. Julia sin er grønn med et bilde av Johnny Depp, Marisas er rosa med bilde av "The Jonas Brothers", Toris er full av blå bobler og min er heller nasjonalistisk med det norske flagget, et lite kart over Norge og et bilde av meg selv :)

Kort fortalt går systemet ut på at når du gjør en oppgave, får du poeng. Deretter kan du bytte inn poengene i en slags premie. Premiene er ting som: velge en ting som vi kan gjøre som familie, velge et sted å spise ute, velge en film vi kan se sammen, dra til kjøpesenteret, sitte en uke i forsetet, en hel dag med bare prisvinneren og Cindy, øvelseskjøre. Og den beste er egentlig; hvis du klarer å få 300 poeng i løpet av en uke, slipper du å gjøre noe den neste. MEN, har du mindre enn 50 poeng når uken er slutt, mister du telefonen din hele den neste uken. 

Jeg håper bare at Cindy klarer å sette foten ned. Jeg kjente jeg ble utrolig oppgitt da Tori, etter å ha fått utdelt mappen, fór som en virvelvind og "overflate-ryddet" overalt og tok poeng for det. Det lå fortsatt skitne sokker og tallerkener på gulvet, glass osv, men Cindy godkjente det(!) og lot Tori få sine 12 poeng. Hele hensikten blir borte hvis hun lar dem gjøre det på denne måten.

Men nok om det. I dag stod jeg opp tidlig for å dra på skolen. Ja, det er søndag, men vi har noe så fint som "Open House". Dette tilsvarer det vi ville kalt "åpen dag" i Norge. Skolen er åpen, lærerne forteller om fagene sine, Concert Choir synger, Concert- og Jazzband spiller. Det var faktisk ganske gøy. Jeg var der for å synge, men jeg fikk akkurat med meg begge bandene før vi måtte dra. Jeg elsker virkelig musikk.

Jeg snakket med Monica i går kveld. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Har dere noen forslag??

Ellers så syns jeg at jeg fikk dårlig respons på julegaveønsker. (Heidi var veldig flink:p) Hva ønsker dere dere?

Her har jula kommet for fullt selvom høsten knapt har begynt. Nå er det ut med Halloweenpynten og inn med julepynten. Jeg syns det er litt vel tidlig. Vi kunne ihvertfall ha ventet til Thanksgiving?

101.1(radiokanal) spiller kun julesanger, og jeg bestiller nok nesten billett til helvete når jeg sier dette, men jeg tror jeg begynner å bli litt lei av julen allerede. Og jeg er virkelig(!) et julemenneske. Jeg elsker alt som har med julen å gjøre. Men så er jul for meg snø og det å ha bakedag med mormor og barn. Her feirer de ikke jul på riktig dag engang:p

Siste del av dagen i dag ble tilbragt hos Tim and Janice´s. The Surdyke store har ingen editor enda så vi har sortert, brettet og "labeled" 700(!) nyhetsbrev som skal sendes ut til alle som en gang i tiden har kjøpt en Harley Davidson. Og vi er enda ikke ferdige. Det kan hende vi må tilbake i morgen.  Jentene stønnet da vi måtte dra, mens jeg var i strålende humør. Jeg elsker å "jobbe sammen", bare sitte og prate om alt og ingenting med musikk i bakgrunnen og helt glemme at det man faktisk gjør er kjedelig. Mens jentene maste fordi de ville dra hjem, var jeg omvendt - måtte bare brette noen til før vi dro. 

Dagens høydepunkt var vel egentlig telefonsamtaler på skype. Både Heidi, Anton, Amalie, Maria Kristin, Lill Gjertrud og Hans Kristian var med på å gjøre dagen litt mer interessant og ga meg litt mer forståelse av matteleksene :)

Til Anna:

Frokost: 1 biscuit

Lunsj: 3 Bisdcuits

Middag: Hamburgerbrød med kjøttdeigting på med ost of pommes frites.

Håper dere alle får en strålende dag!

 

Halloween!

Lyskasteren fra båten som seilte på Mississippi lyste på oss som svar på vårt, til sammenligning, utrolig beskjedne lommelyktlys. Barna vinte - hoppet opp og ned. Litt mye godteri innabords og litt for mange lopper i blodet.

 "The Hay-ride" var gøy. For dere som ikke vet hva dette er, er det en bil med en tilhenger bak. Oppi tilhengeren er det plassert høyballer som man sitter på og så kjører man rundt. Denne gangen, "trick or treating". Det var en opplevelse i seg selv å se hvordan folk hadde dekorert husene sine og stod klare til å dele ut godteri. Et hus som virkelig imponerte meg var et hus der de hadde forvandlet garasjen til et slags laboratorium. "Levende" rotter sprellet i rottefeller og en gal forsker stod bak et bord med en mann oppå og hentet ut godteri fra pasientens åpne sår i magen. Det så så vilt ekte ut. Jeg ble nesten litt redd, jeg. Tenk hvordan det må ha vært for de litt yngre. Mannen på operasjonsbordet beveget fingrene også, pulserende bevegelser, akkurat som han opplevde en umenneskelig smerte. Det var herlig.

Rolen(3) klemte hånden min hardt idet vi passerte skremmende mumier eller menn med ormer kommende ut av ansiktet og med en ekte hånd i hendene. Jeg var sammen med barna til Rene omtrent hele kvelden. De er så nydelige. Aubrey(7) var søvnig og sovnet mens jeg strøk henne gjennom håret. Jeg bar henne til bilen. Da alle barna var i bilen, satte vi kursen mot bensinstasjonen der Cindy møtte oss.

Monica ringte Cindy i dag - sa at jeg ikke hadde det bra. Jeg kjente klumpen i magen sprette frem fra skjulestedet sitt og kalde frysninger gikk nedover ryggen. Jeg formelig skalv. Jeg klarte ikke helt å bestemme meg for om det var p.g.a. det Monica hadde sagt eller det faktum at jeg skulle inn og ta den skriftlige førerprøven og jeg ikke hadde lest igjennom boken. Jeg fikk to forsøk. Første gang fikk jeg 8 feil(du kan ha 5 feil) mens jeg fikk en score på 100% andre gangen. Jeg hoppet av glede. Det er ikke mange som klarer det på bare to forsøk, og desto færre som klarer 100% :) Så nå er jeg den heldige innehaveren av en "permit" noe som vil si at jeg har lov til å øvelseskjøre og bare er den praktiske kjøreprøven igjen :)

Uansett. Da vi hadde alle tre jentene vel plassert på hver sin halloweenfest satt Cindy og jeg i bilen. Vi pratet. jeg fortalte henne at jeg har tenkt på å flytte til en annen vertsfamilie. Hun begynte å gråte. Hun bad meg gi dem litt mer tid. Frem til nyttår. Det er lenge. Jeg vet ikke om jeg kan gjøre det, men jeg skal vurdere det. Jeg føler meg så dårlig. Egoistisk. Jeg trenger mennesker. Jeg trenger at folk prater med meg. Ordentlig. Jeg trenger oppmerksomhet. Og når jeg leser ordene som fingrene mine akkurat skrev inn, kjenner jeg at klumpen blir enda litt større og piggene enda spissere. Da tårene begynte å piple ut av øyene hennes følte jeg meg som verdens værste menneske. Hun følte familien hennes ikke er bra nok for meg. Jeg fortalte henne alt. Hvordan jeg har probemer med at ingen plukker opp etter seg, kranglingen, mangelen av tid og kanskje det vanskeligste; at det at hun kjøper meg ting ikke gjør meg glad. Jeg sa ganske rett ut at jeg heller ville ha en halvtime av hennes tid enn de flotte tingene hun kjøper til meg. Apropos. Jeg fikk akkurat vite at hun har bestilt julegaven min fra "witty´s jeweleries". Det knøt seg i magen min da jeg hørte det. Det gjør meg litt trist. Jeg føler meg skyldig. Ting gjør ikke meg glad. De andre jentene ser ut til å være helt besatt. De vil alltid ha noe mer, noe bedre. Marisa har fått ny telefon 3 ganger mens jeg har vært her. De vet ikke hva det vil si å ta vare på tingene sine og takknemmelighet skal du lete langt etter. Takk er et annet ord du finner i fremmedordboken. Kanskje jeg kan gi dem en til jul?

Apropos jul. Hva ønsker dere dere? :)

Jeg har enda ikke begynt å kjøpe julegaver, men jeg har begynt å tenke litt. Prøver å danne meg en liten tanke om hvem jeg skal kjøpe gaver til og hva. Så nå er det bare å komme med ønsker! 

Til Anna:

Lunsj: Roast beef sandwich

Middag: 1 stykke Pizza

Usunne forlystelser: Iskaffeting

Til Heidi:

- Været i dag har vørt ganske deilig. Desverre brukte jeg ganske mye tid i bilen. Først til trafikkstasjonen for første forsøk på den skriftlige førerprøven. Deretter hit og dit. Jeg tror jeg var i bilen fra omtrent kl 9 om morgenen til 16.30. 

Neste år blir det en stor Halloweenfest hjemme hos oss!(Hvis mamma tillater det selvfølgelig!) Jeg har så lyst til å ta med meg denne tradisjonen hjem til Norge. Det er utrolig gøy.

Håper dere får en god helg! :)

PS: Vi stiller klokken tilbake natt til søndag så da blir det 7 timers tidsforskjell igjen. Just FYI.

Selvtillit og sånn :)

Den rystende meldingen ble lest over høytaleren. Noen sekunders stillhet. Det tok litt tid for nyheten å synke inn i hodene som allerede var ganske fulle etter dagens leksjoner. Fortumlede ansikter stirret på hverandre før jubelen brøt løs. Vi måtte desverre forlate skolen etter lunsj grunnet en vannledning som det hadde gått hull på. Og desverre har vi ikke skole i morgen av samme grunn. Alle jublet utenom meg.

Tankene svirret rundt som fluer over en flokk kuer, kunne ikke bestemme seg hvilket dyr de skulle sette seg på først. Lysten til å dra hjem til enhvers mattilsynsansatts mareritt var tilnærmet lik null. Jeg labbet avgårde mot kafeteriaen, tok en liten tur innom Mrs. Chibitty´s rom der jeg fikk vite at jeg hadde det beste resultatet i klassen på Calculus-quizen. 56/60. "Best i klassen". Jeg smakte på ordene, men enn hvor godt de smakte merket jeg at de ikke klarte å stilne den buldrende magen som formelig skrek etter mat. Jeg hoppet bort til Mr. Hermanns rom og fortalte han nyheten før jeg gjorde enda et nytt forsøk på å komme meg ned til kafeteriaen.

Lunsjen ble fortært i stillhet. Nicole lurte på om jeg ville være med og spise is etter skolen. Jeg ringte Cindy og spurte om jeg fikk lov. Jeg fikk tommelopp. Planen var deretter at jeg skulle være med nicole hjem, men Cindy endret mening og sa at jeg måtte møte dem på Bread Co. etter at Julia hadde tatt den skriftlige kjøreprøven. Heldigvis strøk hun på begge forsøkene så hun må tilbake igjen i morgen. (Heldigvis fordi at jeg også kanskje får muligheten til å prøve meg. Jeg må bare få lest den boka først:p)

I morges kom det noen meget interessante mennesker til skolen. Høytaleren kalte på "all seniorgirls", og ville ha oss ned i kafeteriaen der tre psykologer, inkludert skolepsykologen, ventet. Sammen skal de danne et program for jenter. Et program som skal hjelpe dem til å få bedre selvtillit og klare seg bedre, ikke komme utfor ting som rusmisbruk o.l. p.g.a. idiotiske ting som det å være populær. 

Jeg satt der ved det runde bordet og så minuttene forsvinne veldig raskt. Da første time var omme og Mrs. Decosty(rektoren) kom ned og meddelte at vi måtte avslutte, hadde vi fortsatt mange ting vi kunne ha snakket om. Den mannlige psykologen var spesielt flink. Han lot oss snakke og knyttet rask et bånd til oss. Selv om han var mann, var det ikke noe problem å snakke åpent.

Jeg oppdaget plutselig hvor bra miljøet blandt jentene er. Veldig bra faktisk. Jeg kjente at jeg ble stolt og takknemlig for å få lov til å være en del av det.

En ting vi snakket om var selvtillit. Higet etter å være populær, perfekt. Hvordan jenter ofrer liv og helse for å bli den personen de tror alle andre vil at de skal være. 

Hvem er du? Hva liker du å gjøre? hvilke egenskaper har du som person? 

Jeg ble sittende og lytte ganske intenst. Historienotatene, som jeg kunne smertelig trengt til prøven den neste timen, forble like blanke som da jeg kom. Ordene som fløt ut av munnen til psykologen minnet skremmende mye om mammas, og faktisk, da han spurte hvem vi så opp til og hadde som forbilde, svarte jeg "mamma´n min".

"The ice-breaker question" i religionstimen i dag var : "tror du at navnet ditt kan påvirke personligheten din"? Vi diskuterte lenge. Jeg tror egentlig ikke det. Jeg tror at jeg ville vært den samme personen om jeg hadde hatt navnet Desiré eller Anne. Mrs. Werkmeister tok oss deretter inn i en diskusjon av betydningen av navnene. Det var helt skremmende hvordan betydningene passet med personenes personlighet. Mrs. Werkmeister lurte på hva mitt navn betydde, og da jeg fortalte at det betydde "perle", smilte hun og sa : " Det passer perfekt!". Jeg ble veldig glad! :)

Monica ringte meg i dag. Jeg satt i bilen på vei til skolen. Cindys ansikt skrumpet sammen, og i en blanding av redsel og bebreidelse prøvde hun å lytte til ordene som ble sagt. Monicas tante Helen døde i dag. Og svigermoren hennes måtte operere hjertet. Jeg fikk dårlig samvittighet for å bringe enda flere problemer inn i tankene hennes. Vi avtalte å ringes etter skolen.

Da jeg satt ute i bile og ventet på at Cindy skulle bli ferdig med konferansen, ringte jeg henne. Vi snakket lenge. Hun tror jeg har gitt opp siden jeg nå vet at jeg har en annen familie som vil ta meg imot. Jeg prøver fortsatt. Det mener jeg virkelig. Men det er vanskelig. Monica sa at hun skulle ringe Meagan i Boston og deretter Cindy. Jeg tar det et skritt av gangen. jeg håper bare at dette løser seg til det beste.

 

Til Anna:

Frokost: Energybar

Lunsj: Tortilla

Usunne forlystelser: Is, kjeks og et eplekakestykke

Middag: Pizza

Til Heidi:

- Høsten har endelig kommet for fullt med alle sine flotte farger! Til forskjell fra Norge, har vi ikke så mye regn. Det er ikke "gufsent" på samme måte, hvis du skjønner hva jeg mener. Det er litt mer vår-følelse bare med herlige farger på trærne. 

Været i dag har vært litt varmere :) Solen skinner, men det blåser litt. Natten er kald og vi hadde våre første netter med nattefrost her for noen dager siden. Jeg misunner dere snøen jeg!! 

Oppfordring: Ta en time eller to, gjør noe for deg selv, noe du virkelig liker, og tenk på hvem du egentlig er? Hva liker du? Hva liker du ikke? Går du kledd i de klærne du går i fordi du selv liker dem eller fordi det er den stilen som er den "aksepterte"? Tenk litt over det. Deretter(huff, dette ble langt) har jeg lyst til at du skal plassere deg foran speilet, slippe ut magen og si høyt: Jeg er bra nok! 

Håper dere får en herlig dag, kveld, natt eller hva det nå enn er!