Senior Retreat, tre dager sammen med vennene mine borte fra alt. Fredricktown var navnet på byen og "Pinecrest camp" navnet på campen. Omtrent alle seniorene hadde pakket alle sakene sine og presset seg inn i skolens veldig gule buss. Musikken spiltes høyt over høytalerne og mer eller mindre klare jentestemmer runget idet bussen forlot skolens område etter siste time på mandag. En time senere og med en pipende lyd i øret trådte jeg ut av bussen og omtrent hoppet bortover grusen. Forventningene som hadde vært ikke-eksisterende hadde utviklet seg. Jeg gledet meg masse!
Forventningene ble besvart med forgylte bokstaver! Vi kom frem rundt halv fire på mandag da det første vi gjorde, var å samles i konferanserommet der vi fikk en liten introduksjon av selve opplegget og alle "lederne". Dette var mitt første møte med Mrs. Herman også kalt Cassie. Dette var det eneste jeg hadde vært bekymret for. Jeg husket jeg lå i sengen søndag kveld og funderte på om hun ville like meg eller ikke. Det er på en måte ganske essensielt. Til min store glede likte hun meg kjempegodt. Jeg kunne endelig senke skuldrene litt.
Apropos å senke skuldrene, dette var det eneste jeg ikke likte med retreaten. Jeg fikk tid til å tenke, tid til å la alt som har plaget meg kravle seg opp fra hullet jeg hadde gravd så veldig dypt.
Etter introduksjonen, ble vi delt inn i grupper. Vi tegnet "livsgrafen" vår, en slags tidslinje over livene våre. Etter middag gikk vi inn i gymsalen der stearinlys var tent i en ring. Vi stilte oss rundt den og en etter en la vi livslinjene våre i en kurv i midten. Deretter holdt vi hender og ba før to prester kom rundt og gav oss noe velsignet olje og korsets tegn i hendene våre. Det var annerledes, interessant. Litt rart.
Til kvelden fyrte vi opp et bål utenfor. Luke overtalte meg til å synge, og uten at jeg la merke til det, samlet det seg flere og flere mennesker seg rundt oss. Da sangen var ferdig brøt Lukes ansikt ut i en grimase jeg ikke visste helt hvordan jeg skulle tolke før han sa " That was hauntingly beautiful! I love you!". Slapp av, han har kjæreste.
Tirsdagen startet tidlig med et vel gjennomtenkt skjema over hvem som skulle dusje først. Frokosten startet klokken 8.15. Etter frokost startet den veldig programfyllte dagen som bød på blant annet noe som het "dyads", vi fikk partnere som vi skulle snakke med i 45 minutter, det var faktisk veldig hyggelig. Jeg snakket med en som heter Kenny. Cassie og Mike Hermann(forsatt rart å kalle dem ved fornavn) holdt et foredrag om kommunikasjon. Jeg ble helt overvelmet over forholdet deres. De er virkelig to personer som jeg tror elsker hverandre. Jeg smilte mye den dagen. Men jeg gråt mye også. Dette var dagen for " Circle o´sob". Vi satt i en ring og snakket om hvordan kjærlighet kan være en dårlig ting. Jeg ble sjokkert over hvor mange forferdelige ting vennene mine har opplevd. Overgrep, mishandling, alkoholikere til foreldre og verre ting.
Jeg forholdt meg ganske stille, hadde ikke så mye å fortelle om. Familien min er visst ikke så ille likevel.
Kvelden bød på talentshow hvor Amerikas kommende stjerner fremførte sanger, sketsjer eller kroppslige forundeligheter. Jeg har aldri sett så mange "double-jointed" mennesker samlet på et sted. Det var nesten litt skummelt.
Gjennom hele oppholdet mottok vi brev hjemmefra. Lærere og andre medlemmer av administrasjonen hadde mye bra å si om klassen min. Det var utrolig hyggelig å høre. Et av brevene skulle allikevel ende opp med å bli det værste for meg her. Vi fikk et brev fra familien vår. For min del ble det et brev fra vertsfamilien. Da Mr. Werkmeister delte ut konvoluttene hørte jeg en stemme inne i hodet mitt be om at brevet skulle være fra mine ekte foreldre, men jeg oppdaget ganske raskt Cindy´s håndskrift og jeg kjente det gå et gufs igjennom meg. Jeg ville virkelig ikke ha det brevet. Jeg fant meg selv sittende i et hjørne av rommet med tårer strømmende nedover kinnene mine uten å engang ha åpnet brevet. Da det ble åpnet, kjente jeg sinnet boble opp inni meg. Alt som stod i brevene(jeg fikk ett fra hver av søstrene og ett fra Cindy) var bare løgn. Jeg har hørt dem snakke om meg bak ryggen min og Tori har avslørt noen av de værste hemmelighetene om hva de egentlig syns om meg. Jeg la brevene på gulvet og gikk utenfor i den kalde natten. Paula(en helt fantastisk sekretær) kom ut og trøstet meg. Jeg stod og gråt i armene hennes da Mr. Hermann kom ut. Han stoppet ved oss og rakte meg en konvolutt med navnet mitt på. Jeg fikk frem et lite "takk" og prøvde å fjerne litt av de mørke områdene flekkene under øynene. Jeg satte meg tilbake i hjørnet og åpnet konvolutten. Tårene fant veien nedover kinnene igjen, men denne gangen fordi jeg var glad. Han hadde så mye fint å si om meg og jeg trengte det virkelig.
Senior Retreat har vært herlig. Jeg ble bedre kjent med vennene mine og fikk nye. Jeg vet ikke om jeg kom noe nærmere Gud, men hvis "God is love", tror jeg at jeg følte litt av ham i løpet av disse tre dagene.
Får du tilbudet om å dra på retreat - dra! Det er herlig!
6 kommentarer:
Hei! Dette var sterke saker som også fremkalte mine tårer. Nå MÅ du flytte. Jeg er så glad du har Mr. Herman (det har jeg sagt lenge) - og nå også Mrs. Herman.
Hils dem fra meg. Men heldigvis - du hadde jo desidert flest gode opplevelser på retreaten. Selv er jeg henrykt idag over å starte dagen med bloggen din. Her er det grått og sneslaps - rundt O. Klem Mormor som er veldig glad i deg!
Jeg kunne gitt mye for litt sneslaps her. Her er det så varmt at vi kan løpe rundt i t-skjorter ute.. Jeg savner det kalde været hjemme i Norge.
Jeg kan hilse neste gang jeg ser dem.
Og ja, jeg hadde flest gode opplevelser. Egentlig bare gode opplevelser. For selv om jeg gråt, fikk jeg støtte for avgjørelsen jeg nå har tatt, og det føltes godt. Det var godt å høre at andre har sett at jeg ikke har det bra når jeg selv har vært litt bekymret for at hjernen min har gjort sitasjonen verre enn den er, men igjen det er mine følelser og hvordan jeg føler det, er det som er ekte.
Jeg er glad i deg, jeg mormor!! :)
Håper du får en strålende helg!
Kan tenke meg det var godt for deg med litt pause fra alt, du fortjener det så enormt! Vi tenker masse på deg her hjemme! Høres ut som det var bra program! Jeg er sikker på at alt kommer til å gå bra nå Margrethe! Mr. & Mrs. Hermann høres ut som fantastiske mennesker, så pakk baggen din snart, for det er ikke lenge igjen(fysisk). Bare 6 dager (kanskje lett for meg å si bare, men hold ut!)
Var det katolsk det du var på? Du synng nydelg, så jeg forstår han godt! Hvilken sang sang du?
Uff, er mange i verden som har det fært.. Jeg tenker sånn på folk som må sitte alene i jula.. håper virkelig du får flyttet før den tid! Alle skal få være med mennesker man er glad i, i jula.
Jeg håper brevet mitt kommer frem snart. Er så glad for at du har Mr. Hermann! Prøv å ikke bry deg om Cindy og søstrene hennes... Jeg vet det er vanskelig, men ingenting er sant. Du er et fantastisk menneske Margrethe! Vi er alle utrolig glad i deg, ikke glem det! Du er utrolig verdifull!
Ja :) Det var veldig godt med en pause!
Og det var katolsk, men det gjorde egentlig ikke så mye. For meg er det eneste som skurrer litt me katolisismen, at de ber til Maria og har helgener. De snakket ikke om det i det hele tatt disse tre dagene så jeg følte meg ganske komfortabel.
Jeg sang "Snart er det mørkt" fra "Amalie´s jul", vet du?
Jeg sang mange fler også, blandt annet "når kvelden når det mørkner" osv.
Men jeg må bare si at det er kun Cindy og de tre barna hennes jeg har problemer med. Resten av familien er faktisk ganske herlig. Vi var jo i MOnett nå i helgen og de forstod meg. Nicky (kusinen til tre jentene) kom bort til meg og sa at hun skulle ønske jeg bare kunne bli der og at det må være vanskelig å bo med Cindy. Det føltes veldig godt. Jeg skulle bare ønske det var en mulighet! JEg likte den familien kjempegodt, og er det noen jeg skal komme tilbake for å besøke, er det dem!!! :)
Den er fin:)!
Sang den faktisk i går:P.
Så koselig da:). Hvor gammel er hun?
Hm.. Jeg er ikke helt sikker, men jeg tror hun er 20-21. Veldig veldig hyggelig!! :)
Legg inn en kommentar